Da vi var vel "hjemme", altså i rommet mitt, begynte jeg å gråte med en gang Herkules hadde gått. Hundene mine sov, utenom Erida og Tessi som prøvde å trøste meg ved å slikke tårene mine og lene seg inntil meg. Etter en god stund sluttet jeg og jeg ble utrolig trøtt. Det blir jeg alltid etter å ga grått. Jeg la meg i sengen med Tessi i armkroken og Erida i fotenden. Dermed sovnet jeg.
Jeg våknet av banking på døra. Jeg sjekket at jeg ikke så altfor fæl ut og gikk å åpnet døra. Det var Roran.
"Hei... Ehh... Hørte hva som skjedde, jeg... Jeg kondolerer." Sa han og han så faktisk trist ut.
"Takk" svarte jeg enkelt og gjorde tegn til å ville lukke døra.
"Du... Kom igjen. Gi meg en sjangs da..." Ba han. Jeg bare stirret på han, noe hadde forandret seg i meg. Jeg var ikke like "snill" lenger.
"Hvorfor?" Spurte jeg kaldt.
"Vel.. Jeg... Du..." Stammet han. Jeg bare ristet på hodet å lukket døra.
Roran POV
Hun ristet på hodet og lukket døra. Jeg ville veldig gjerne bli kjent med henne. Herkules kom bare til å bli kjæresten hennes og når han ble lei av henne kom han til å dumpe henne for en annen. Jeg ville gi henne noe mer. Jeg var faktisk forelsket i henne. Men Raja var nok ikke forelsket i meg. Hun var forelsket i Herkules. Jeg gikk mot huset mitt og gikk derfor fordi huset til Herkules. Han var utenfor å pusset motorsykkelen hans. Jeg gikk bort til ham.
"Hei" sa jeg.
"Haallo" svarte han. Veldig glad.
"Du, du har vel ikke tenkt å være en player mot Raja? Eller hva?" Spurte jeg mistenksomt.
"Serr? Seff! Men ikke si det da. Hun er lei seg nå. Og hun trenger en hun er forelsket i. Og en som "elsker" henne." Han var en dust av og til.
"Du. Slutt å være en player! Det hun trenger nå er å være i fred. Hun ble liksom sykt sint da, når jeg kom inn!" Forklarte jeg.
"Jaja. Bare si det. Hun er ikke så pen." Sa Herkules. Ja, vi var ikke akkurat perlevenner.
"Dust" mumlet jeg før jeg gikk.
Raja POV
Jeg satt å klappet Era på magen, hun var nydelig, hun var helt fantastisk. Det var alle hundene mine. Tessi lå ved siden av meg og de andre hundene mine lå på gulvet på noen tepper jeg hadde fått av Lilja.
"Jeg er så glad i deg, jeg..." Hvisket jeg til henne. Det begynte å bli mørkt.
Etter en stund spratt Tessi opp å begynte å bjeffe. Selvfølgelig hang Era seg på siden hun var bare valp. Jeg hysjet på dem så de ble stille. Jeg ventet ikke, gikk bort mot døra og åpnet den, og så at Tim skulle til å banke på. Han skvatt veldig da Terra plutselig kom og jeg ikke rakk å stoppe ham.
"Terra..." Mumlet jeg advarende og han gikk inn igjen.
"Beklager altså. Han skremte deg ikke?" Spurte jeg.
"Hæ? Hva? Meg nei? Nei da, det går bra. Jeg liker hunder og er vent med dem." Smilte han.
"Fint. Var det noe?" Spurte jeg.
"Ja, Tobias vil snakke med deg, han lurte på om du kunne komme nå?" Spurte han forsiktig.
"Greit..." Svarte jeg enkelt. Tim gikk og jeg fulgte etter med Erida, Bipp og Terra, og Era selvfølgelig, hakk i hel, og med Tessi under armen, hun var jo så liten. Kattene ble hjemme.
Vi gikk og gikk og kom tilslutt til rådet. Jeg gikk inn og Tim ble ute. Han advarte meg om å la hundene være her med han, men jeg sa nei og da trakk han bare på skuldrene. Tobias og de andre ved rådet satt ved boret og leste i noen mapper mens de diskuterte med hverandre om sikkerhet og litt sånn. Hvitpels, eller (Magic) White Wolf, satt på pleddet og så ut som hun kjedet seg. Jeg var ikke så "redd" som jeg hadde vært første gangen nå. Jeg kremtet og hundene mine så opp på meg, jeg måtte bare le litt. Tobias så på hundene med forakt i øynene.
"Hva gjør de skitne kjøterne her?" Sa han.
"De er ikke skitne kjøtere, bare så du vet det, de er rene hunder." Svarte jeg eplekjekt. Noen fra rådet prøvde å skjule latteren med hosting. Tobias stirret rasende på dem.
"Ja vel, hva var det du ville?" Spurte jeg.
"Ehh. Vel. Vi kondole-" lenger kom han ikke.
"Ingen snakker om det," avbrøt jeg. "Ingen skal snakke om det. Ingen kondolanser eller trøstende ord, de er borte, men de har aldri vært der for meg. Så ikke si noen ting om det. Forstått?" Jeg var hard i stemmen og Hvitpels så på meg med forundrede øyne.
"Ikke mist medfølelsen eller snillheten din for andre. Det kan være farlig. Du skulle ikke ha fått ilden først." Sa hun. Jeg skjønte ikke hva hun mente.
Tobias og de andre stirret overrasket på meg, jeg merket jeg var veldig stiv. Jeg slappet litt mer av og de ble litt roligere.
"Var det noe mer?" Spurte jeg litt mykere.
"Ja. White Wolf fortalte hva som skjedde da du leste den lappen av trollmannen. Vi tenkte du kanskje ville ha hjelp til å lære å bruke kreftene dine ordentlig?" Svarte han. Jeg tenkte meg om, så nikket jeg.
"Ja takk, det hadde vært fint" smilte jeg. Så gikk jeg ut, sammen med hundene mine og Hvitpels. Jeg følte rådet sitt blikk i nakken. Jeg stoppet og snudde hodet så vidt så de kunne skjønne jeg snakket til dem.
"Det er ikke pent å stirre" sa jeg. Og jeg smilte.
Hei, hei!👋🏻 Ny del, hva synes dere? Kommenter gjerne, sorry for lite oppdateringer, men jeg har nesten ikke tid, men jeg legger ikke ut kapitler hvis det ikke er over 900 ord i dem heretter. I morgen legger jeg ut en hilsen, bare så dere vet det og ikke blir skuffet når det ikke er et kapittel, men jeg kommer til å slette den etter hvert. 🤗Hilsen meg🐷
أنت تقرأ
the Magic White Wolf
خيال (فانتازيا)Jeg så den i øynene. Den så meg i øynene. Jeg prøvde å få den til å gå vekk. Den strammet grepet rundt strupen igjen. Så hørte jeg at et annet beist knurret. Det var den hvite. Da Raja Eddelyn Katarin Pierce flytter, utforsker hun skogen rundt hus...
