the Magic White Wolf

Nå er tre ute

Roran PoV
Begravelsen hadde blitt avlyst og alle hadde blitt sendt hjem. Alle "barna" i hvertfall. De voksne hadde blitt med rådet og jeg tipper de drev og snakket om det som skjedde.

Jeg gikk rastløst rundt på rommet mitt, visste ikke hva jeg skulle gjøre. Satte meg ned, reiste meg opp. Raja var ikke død, Raja var ikke død. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var så glad! Men jeg har aldri følt meg verre ved tanken på hvor vondt hun har det. Døra gikk opp og mamma gikk inn. Hun smilte, men øynene var tårevåte. Hun likte visst Raja veldig godt.
"Hvordan går det med deg? Vi har snakket og bestemt å la saken ligge et par dager, og så se hva som skjer. Vi tipper at trollmannen vil angripe nå som han har Raja." Hun ventet på min respons. Jeg forsto hvorfor de hadde tatt avgjørelsen, men..
"Okey. Kan jeg gå ut nå?" Ansiktet mitt var uttrykksløst og stemmen kald som stål. Mamma så trist på meg og nikket. Før vi begge hadde blunket var jeg ute av huset og på vei.. hvem visste hvor. Ut av Underbyen. Opp kanskje. Ja. Opp.

Raja PoV
Nynning fylte fangehullet, men gjorde ikke dagen- natten- hva som helst, noe lysere. Det tok en stund før jeg skjønte at det var meg selv som lagde musikken. Jeg stoppet. Lo. Jeg visste ikke hvor lenge jeg hadde vært her, sikkert ikke lenge, men det føltes sånn. Jeg hadde knapt fått sovet på grunn av trollmannen og Svartklo, og Bob. Utenom siste gang da. Jeg visste ikke hvor lenge jeg hadde sovet da, men jeg følte meg bedre etterpå. Ikke helt uthvilt, men likevel. Holdt jeg på å bli gal? Jeg lo fortsatt. Hørte fottrinn. Lo høyere. Latter gikk over til skrik. Skrik over til hyl. Og til slitt hylte jeg alle forbannelser jeg kunne mot trollmannen som sto i døra og så undrende på meg. Da jeg var ferdig smilte han trist til meg.
"Du har holdt ut lenge, det må jeg si. Klar til å snakke?" Han satte seg på gulvet foran meg.
"Stemmen kan ikke si noe den ikke vet." Hveste jeg. Jeg visste ikke hvorfor jeg sa det, men det bare falt ut av munnen min. Plutselig ble trollmannen blek.
"Vet du.. vet du ingenting..?" Han reiste deg og slo inn i veggen ved siden av hodet mitt.
"VET DU INGENTING!!!" Skrek han og spytt landet i ansiktet mitt. Jeg skjønte ikke hva han mente. Jeg visste jo masse ikke sant? Men kanskje... kanskje han refererte til noe spesielt? Skulle jeg spille med? Eller?
"SVAR NÅR JEG SPØR DEG OM NOE!!" En knyttneve i ansiktet svei mer enn jeg husket.
"Stemmen kan bare si noe den ikke vet." Jeg lo. Latteren min fylte igjen hulen og trollmannen stirret på meg som om jeg var gal. Var jeg gal? Mæh, gjorde ingen forskjell må uansett. Brått stoppet latteren min og jeg så på bordet som alltid hadde stått der det hadde stått.

Det bordet er av tre ikke sant?
Ja idot. Ossen det?
Nei, tenkte at det var en fin tid å øve litt nå.
Shit, ja! Du er et geni!

Blikket mitt møtte gulvet og jeg konsentrerte meg mens trollmannen gikk att og frem. Att og frem. Konsentrasjonen min ble sterkere og med ett ble rommet blusset opp av en stor flamme som tydeligvis var bordet. Trollmannen ropte ut i sinne og bålet ble slukket, og det etterlot noe jeg hadde håpet ville være et brent bord. Men nei da, det var like font og skinnende som før og viste ingen tegn på skade. Jeg måpte. Det skulle jo ha vært kullsvart! Det var jo det som var meningen!
Trollmannen begynte å le og jeg så uforståelig på ham.
"Trodde du virkelig jeg ikke ville ta forbehold av kreftene dine? Alt her er flammesikkert!" Han lo mens han snakket og jeg ble rød. Selvfølgelig. Hvordan kunne jeg være så dum?
Trollmannen lo fortsatt og hvis blikk kunne drepe hadde han dødd et par titalls ganger.
"Men Raja da, hvorfor så sur? Har du ikke lært det enda? Jeg er mektigere enn du noen gang kunne bli, jeg kan ødelegge hele skogen på noen sekunder, jeg kan få til ting du bare kunne ha drømt om! Det nytter ikke å prøve kreftene dine mot meg.. Ok?" Han hadde satt seg på huk foran meg igjen og jeg spyttet han i ansiktet. Han bare tørket det av ansiktet med et glis og jeg skvatt da han ropte.
"BLACK WOLF!" Svartklo kom få sekunder etter og så på trollmannen.
"Hvordan går det med White Wolf? Hun lever ennå?" Trollmannen gliste fra øre til øre. Jeg tenkte på dd værste scenarioer og så fortvilt på den svarte ulven som sto foran meg. Studerte meg. Med ett så forandret blikket til Svartklo seg og han rettet både ørene og snuten oppover mot taket. Han boffet og så urolig på trollmannen. Både Svartklo og trollmannen ble med ett anspente og jeg lurte på hva som skjedde. Jeg skjønte jeg ikke kom til å få vite om Hvitpels på en stund, men for å være ærlig var jeg litt mer nysgjerrig på hva som foregikk over hodene på oss. Før jeg fikk sukk for det hadde trollmannen slått meg i den ene tinningen og jeg sluknet som et lys.

Uvitende om de to som stormet opp trappene, vel vitende om at en viss hvit ulv sto der ved siden av en lys brun, litt grå, ulv. For nå var tre av fire ulver ferdige med å gjemme seg. Nå hadde vi to mektige rovdyr mot en. Nå var tre ute.

~~~~~~~~~~~~~

Ok. Sorry for at jeg ikke oppdaterte da jeg sa, men hadde helt skrivesperre! Dere har ihvertfall et kapittel nå, så håper dere liker det! Og som dere kanskje skjønte så var bilde på toppen av den nye karakteren