the Magic White Wolf

Et mareritt lagd av en trollmann.

********To år tidligere********

"Raja!! Vent da!! Jeg trodde du liksom var vennen min!!" Det var Alice, min aller beste venn.
"Haha, Alice, selvfølgelig venter jeg på deg! Men skynd deg da! Mamma kan ikke vite vi var på butikken!" Vi lo sammen, hun kom til å drepe meg hvis hun fant det ut. Vi dro til skolen vår. Fagerlund skole. Vi tenkte å dra på taket, det var sommerferie og ingen kom til å se oss, men det var en stund til vi kom frem, i stede for å dra til Spar som var mye nærmere gikk vi til Mølla, mye bedere utvalg av godis! Vi gikk og lo og hadde det helt topp, vi skulle til å gå over veien rett ved skola, det var ingen biler der, da vi var midt i veien hørte en bil, vi tenkte ikke at den ville krasje i oss, vi gikk på fotgjenger feltet. Men den bremset ikke. Den kom mot oss. Da vi skjønte den ikke ville bremse prøvde vi å løpe, det var like langt over fra begge sider. Men bilen var ute etter oss. Den kjørte på oss.
"RAJA!!! LØP!!" Alice og jeg skrek og løp, hjertet hamret. Bilen kom mot oss, mot Alice. Da den traff oss holdt jeg hånden hennes, men den glapp, jeg vet ikke om det var hun eller jeg, men den glapp. Jeg fløy, Alice fløy, men hun hadde øynene lukket. Det hadde ikke jeg. Da jeg traff bakken så jeg løpende føtter og to stemmer. Så lukket jeg øynene.

Hvitt lys. Mange stemmer. Smerte. Masse smerte.

Hvitt lys. Små korte bip. Smerte. Masse smerte. En stemme.

Jeg sperret øynene opp, og så at jeg var på et sykehus, jeg hadde vondt i hodet, og brystet, eller nærmere hjertet. Det var maskiner rundt meg, en stemme, ikke utenfra, men innenfra.
"Glem aldri hvem du er" sa en liten, men kraftig stemme. Jeg reiste meg opp og støttet meg mot veggen, jeg var koblet til en masse maskiner som pep og en sånn pose med væske i. Jeg skvatt, det var en hvit ulv ved senga, men den forsvant så fort at det var sikkert bare innbildning. Det var en snor ved senga, som man kunne kalle på en sykepleier hvis det var noe. Jeg dro i den. Det ringte og etter ca. ti sekunder kom det inn en lege, med en sykepleier. Legen var mann, han hadde ikke hår på hodet og han virket hyggelig. Sykepleieren var en ung kvinne i 20-25 årene, hun hadde blondt hår.
"Hei Raja, går det bra?" Spurte han. Jeg latet som jeg studerte han nærmere.
"Ja..." Svarte jeg, så kom jeg på noe.
"Hvor er Alice?!" Ropte jeg. Legene så på hverandre litt forundrede.
"Hun andre som også ble kjørt over, jeg vet hun ble kjørt over! Hvor er hun!" Det ar ikke noe spørsmål. Da det gikk opp for dem hva jeg sa, så de trist for hverandre.
"Alice Alme ja. Jeg må bare si en ting først. Du har vært i koma i to måneder. Alice... Er død." Jeg ble stille, jeg fikk tårer i øynene, men jeg gråt ikke, jeg greide det ikke. Ikke før han fortsatte å snakke.
"Hun hadde begravelsen sin en uke etter ulykken, foreldrene ville vente så lenge som en uke for å se om du våknet, men det gjorde du ikke så de tok begravelsen da." Han så medfølende på meg. Jeg gråt og ristet, greide ikke roe meg. Sykepleieren så på legen og på hverandre, så tok sykepleieren ut en sprøyte fra en skuff og skulle til å ta den i den posen med væske som jeg var koblet til, jeg visste hva det var, sånn som skulle FP meg til å sovne, men jeg avbrøt henne.
"DU RØRER DEG IKKE, HVIS DU GJØR DET KOMMER JEG TIL P GJØRE ALT JEG KAN FOR Å SAKSØKE DEG!!" Skrek jeg. Jeg hadde roet meg litt, men det at min beste vennen min noen gang var borte... Det gikk ikke. Hun stoppet, og legen ga et tegn om at hun ikke skulle gjøre det.

*****Seks måneder senere*****
Jeg satt ved graven, mamma gadd ikke være med som vanlig. Det var en måned siden jeg kom ut av sykehuset med brukket bein og arm, og en kraftig hjernerystelse. Jeg satt ved graven hennes. På gravsteinen sto det:

Alice Alme
Født: 13.08.2000
Død: 24.05.2013
Elsket av mor, Heidi Iren Alme, far, Eirik Alme, bror, Karsten Alme,
venninne, Raja Eddelyn Katarin Pierce.
Vi vil for alltid huske deg.

Jeg kom aldri til å glemme henne. Jeg synes synd på henne, hun hadde ikke engang fylt 13, hun skulle det dette året. Noe av det værste var at hun døde dagen etter bursdagen min. 23. Mai. Jeg la den hvite rosen ved gravsteinen hennes sammen med to lys som jeg tente på. Nå var det januar 2014. Jeg kom aldri til å gå på butikken med Alice mer. Ikke en gang alene. Da jeg så opp fra rosen gråt jeg. Kanskje ikke så rart. Jeg skulle til å gå med krykken da jeg hørte noe bak meg. En slags skrape-lyd. Jeg snudde meg. Bakken ved graven til Alice sprakk opp og ut kom skjelettet hennes, det var igjen litt kjøtt, men det var ikke mye. Jeg startet å løpe, glemte smerten i armen og beinet, glemte alt sammen. Bare konsentrerte meg om å løpe. Jeg hørte hun kom nærmere, hvis hun bare ville var hun til å med raskere enn Mona i klassen. Hun grep meg i den brukne armen. Jeg skrek og da forsvant alle folkene rundt oss. Alice smilte et ekkelt dødt smil. Så kom det en buldrende latter og det eneste som var her var meg Alice og en mann. Han hadde hvitt/grått skjegg og hår. Skjegget var ikke så langt, bare to cm. ca. Han gliste ondt til meg. Alice strammet grepet rundt armen min og jeg sank på kne. Så kom det en ulv inn i bildet. En svart. The Evil Black Wolf. Eller: Svartklo. Han kom mot meg, glisene. Jeg skrek. Han hoppet mot meg. Det siste jeg hørte var en kraftig stemme som sa:
"Aldri tull med Black Wolf og Trollmannen av skogen Lacritza. Ses en annen gang Raja..."

Med et skrik våknet jeg.

Hei, hei. Det er meg. Ville bare si at hvis dere har noen spørsmål om karakterene så er det bare å spørre. Hvis dere har noen ideer så bare si ifra. Kanskje jeg bruker dem🙃 Si også ifra hvis det er noe dere vil jeg skal forbedre😅 Ses senere👋🏻👋🏻😆
PS: Bildet på toppen er trollmannen🙊