the Magic White Wolf

Tobias. En dust.

Jeg våknet av at noen tok noe kaldt og vått på panna mi. Jeg åpnet øynene mine og så meg rundt i et lite, men koselig soverom, med en liten komode ved siden av sengen og et skap ved døra. Det var også en vinduskarm med puter så man kunne sitte der. På en stol ved komoden var det en liten dame i 50 årene. Hun hadde brunt hår med litt gråe og hvite striper i håret. Hun hadde også brune varme øyne og et mykt smil om munnen.
"Hvem er du?" Spurte jeg.
"Jeg er Lilja Malsen, og du er Raja Eddelyn Katarin Pierce." Sa hun smilende. Ok, jeg var forvirret. Hvordan kunne hun navnet mitt?
"Hvor er jeg?"
"Du er hos oss vel." Så lo hun en liten latter.
"Men det var vel ikke det du mente, var det vel? Nei, det var vel ikke det. Du er fortsatt i skogen, bare veldig langt inne i den. Du skjønner, denne skogen er veldig stor. Og med oss her så blir den ikke hogd ned. Eller, det som blir hogd kommer opp et annet stad hvis du forstår." Jeg forstod.
"Hvordan vet du egentlig hva jeg heter?"
"White Wolf fortalte det." Ok, vent litt. Så, Magic White Wolf kunne snakke?
"Kan du vise meg hvor hun er?"
"Ja, selvfølgelig." Sa hun smilende og hjalp meg opp av sengen. Etter at hun hadde forsikret seg om at jeg kunne gå uten hjelp viste Lilja meg veien til en stor sal med mange bord med mennesker rundt og det var tydelig at vi var under bakken. Hun klappet i hendene og det ble stille.
"Dette er Raja Eddelyn Katarin Pierce! Gi henne en varm velkomst!" Ropte hun så alle kunne høre det. Og alle klappet. Jeg likte ikke helt at alles oppmerksomhet var retter mot meg, men jeg smilte og prøvde å ikke se på skoene mine. Etter det så viste hun meg veien til et annet lite rom med bare et bord og rundt det satt det tolv menn og kvinner og snakket opphisset til hverandre. Langs veggen på den ene siden satt seks gutter og snakket lavmælt til hverandre i grupper på to og tre. På den andre siden av rommet var det et teppe lagt på gulvet og oppå teppet lå Hvitpels og fulgte uinteressert med på den opphissede samtalen mellom de tolv kvinnene og mennene.
"...og hvis han kommer igjen så dør vi alle sammen!!!" Skrek en mann med brune øyne, brunt hår og brunt skjegg i ca 35 årsalderen. Etter en liten stund la Hvitpels merke til meg og begynte å vifte svakt med halen. 30 sekunder senere så en av de seks guttene på den andre siden på meg og hvisket til de andre et eller annet og pekte på meg. Siden de tolv kinnene og mennene ikke hadde lagt merke til meg, da bjeffet Hvitpels og knurret. Jeg skulle ønske hun ikke hadde gjort det, siden nå stirret 20 par med øyne på meg.
"Så du er Raja... Ja, eh det er hyggelig å møte deg." Sa mannen med det brune håret som hadde skreket tidligere.
"Ja... Det er meg..." Svarte jeg nølende. Hvitpels merket nok at jeg var urolig og litt redd, for hun gikk mot meg med rolige skritt og satt seg ved føttene mine.
"Wow... Jeg har aldri sett White Wolf gjøre det før!" Hørte jeg en av de sju guttene si. Jeg lurte på hvorfor ikke noen her kalte Hvitpels for Hvitpels? Mannen som hadde skreket presenterte seg.
"Jeg er Tobias og jeg er rådsleder her." Ok, han bare måtte si at han var en viktig person.
"Ja, du kan vise henne veien ut sammen med guttene Lilja. Er det greit?" Sa Tobias med et lite snev av forakt da han sa navnet til Lilja, og det gjordet meg av en eller annen grunn veldig sint.
"Hva er galt med deg egentlig?!" Greit, litt høyt.
"Unnskyld meg?" Sa Tobias litt surt.
"Du snakker ikke akkurat pent til Lilja! Du burde behandle folk med respekt!" Dette lignet ikke meg, og da jeg så på Hvitpels så jeg at hun stod å flekket tenner. Tobias så fra meg til henne og til meg igjen. De seks guttene så fra meg til Tobias og til meg igjen. De andre rådsmedlemmene så bare i bordet eller fiklet med en blyant.
Og jeg, jeg så bare på Tobias og vi hadde en liten stirrekonkuranse.
"Du har rett, jeg beklager Lilja. Men kan du være så snill å ta dem med ut?" Sa Tobias litt skamfull.
"Ja, selvfølgelig. Og du er tilgitt." Svarte hun med et smil.