Ulveoppdraget // Spiontider 1

Halvt ulv

Det var en hule. Jeg følte meg rar. Morten gikk inn og gikk smått inntil meg men likevel datt jeg ned på alle fire. Jeg så ned på hendene mine. Jeg skrek. "HVA SKJER MED MEG?!" Roper jeg. "Du er halvt ulv, Sara. Du er en av oss." Svarer Larah. Morten hopper og i lufta blir han til en grå ulv og lander på alle fire. Han smiler. Pelsen hans vises godt. Han er langhåret. Jeg er korthåret. Vi fortsetter å gå i hulen. Vi kommer til en plass med masse gress over. Det lyser fra plassen. Jeg stanser. Larah går inn. Jeg setter meg ned. Morten løfter poten sin mot meg. Jeg legger min på hans. Vi smiler til hverandre. Han tar meg med igjennom gresset. Det er en hel plass med ulver.. et ulveparadis. Vi står på toppen av en klippe. Jeg blir forskrekket når Larah hopper ned, men ut av ryggen hennes kommer noen svære vinger ut og hun flyr bortover. Jeg måper. "Sååå kult!!" Måper jeg. "Bare kongelige som deg har kraften til det." Jeg legger meg smått ned. Jeg hopper opp og i luften blir vingene mine pressa ut. Jeg svever høyere of høyere opp i lufta. "WOHOOO!" Roper jeg. Morten ler. Han hopper opp i været og han presser også frem noen grå hårete vinger. Jeg smiler. Vi flyr høyere og høyere opp. "Er du broren min, Morten?" Han rister på hodet. "Det er to kongelige familier her. Jeg er i den ene. Du er i den største." Vi flyr enda høyere opp, vi svinger rundt hverandre mens vi flyr høyere og høyere opp. Vi flyr parallelt bort til Larah. Hun smiler. "Ser ut som du liker deg, Sara!" Jeg nikker. "Og forresten, her er mitt navn Farath. Ditt er Orakel." Jeg skakke på hodet og skikker på Morten. Morten aka Farath? Jeg begynner å le. "Hvorfor er navnet mitt Orakel?" Smiler jeg. Han smiler bare og rister smått på hodet. "Du, søsteren din? Er hun og..?" "Ja, hun er og en ulv. Hu har ikke fått vingene sine enda. Kom!" Roper han. Han løper fort med meg like i hælene. Vi hopper opp og trekker ut vingene. Vi flyr opp til en stor klippe. Vi ser mot alle ulvene. Han setter seg og jeg setter meg siden av han. Han begynner å ule mot sola og jeg blir med. Vi uler i kanskje sånn fem minutter før han sier "Tror du må hjem, det begynner å bli sent." Jeg nikker. Jeg nermere meg han litt og slikker han litt på snuta. Han smiler og jeg smiler til han. Vi hopper opp i lufta og flyr mot utgangen. Vi kommer til det hule treet. Han hopper ut og lander på beina som mennesket. Jeg Gjør det samme. Vi går mot skolen. Vi går inn i skolegården. Jeg ser Mia løpe mot meg med Jasmin, Alex og tydeligvis den rare gutten de snakka om. "Hei, Sara!" Roper hun. Farath blir med oss. Jeg låser opp og tar tak i håndtaket. Jeg drar opp døra og vi går inn. "Fara... jeg mener.. Morten, du kan bli med opp å hilse på Lakris?" Jeg smiler. Han nikker klokt. "Forelskaa.." Sier Alex og fniser. "Åh bare stikk inn på rommet deres." Jeg snakker alvorlig i stemmen. Jeg og Farath løper opp og inn på rommet mitt. Jeg lukker igjen døra og låser. "Hei gutten min" Sier jeg og setter meg på hug og klør Lakris litt bak øret. Farath hopper på alle fire og blir ulv. Jeg gjør det og. "Det er jenta mi!" Logrer Lakris. Jeg ler smått. "Jeg og Lakris må vise deg noe." Farath er alvorlig i stemmen. "Hvis du ikke hjelper kan hele menneskeheten dø." "Jeg hjelper til." Lakris går mot senga si. Han tar tak i senga med tennene. Han sleper den litt bort, I gulvet er det et stort rør som varer til ingenmannsland. "Hopp oppi."Farath snakker rolig. Jeg nikker og hopper oppi med snuta først. Det virker som de andre og har hoppa nedi. Jeg fyker nedover og til slutt ser jeg et åpent rom og hopper. Jeg lander på alle fire. Farath og Lakris lander siden av meg.