Ulveoppdraget // Spiontider 1

Foreeelska?

Zusa POV.

-Mareritt-

Jeg løper så fort jeg kan, vekk fra den mørke siden. Jeg vil ikke ha noe med dem å gjøre! Jeg er ikke en del av dem! Jeg må til min søster, Orakel! 

Jeg er ikke sterk nok til å gjøre meg som ulv igjen. Jeg har brukt all energien min og trenger å hvile. Men ført må jeg komme meg vekk herfra! Jeg er altfor langt vekke fra den lyse side, det vil ta flere dager å komme meg frem..

Et par ulver begynner å ule, de har merket at jeg er vekk. De vil drepe meg.. Eller, etter de har vunnet kampen da.. Jeg må komme meg hjem til Orakel og Farath! Jeg trenger dem her og nå.. Jeg kommer ikke til å overleve så mye lenger..

Jeg løper det forteste jeg kan, beina mine begynner å bli trege, jeg puster og peser. Jeg sukker høyt. Etter noen minutter begynner det å regne. Etter noen minutter til pøs regner det. Klærne mine er tunge og det er vanskelig å løpe. Jeg kan høre løping, fra ulvene.. De er nærme nå. Jeg er sinna, og plutselig løper jeg fortere enn noen gang, selv om jeg er veldig sliten.

Etter å ha løpt en stund skikker jeg bak meg, jeg blir forfulgt. Jeg kan se noen sterke gule øyne løpende etter meg. Og før jeg vet ordet av det ligger jeg på bakken. Jeg trør under en rot og faller over ende. Jeg har lukkede øyne. Jeg tørr ikke se i øynene dems. Hva gjør jeg nå?

-Mareritt over-

Jeg brå våkner. Jeg ligger i den myke gode varme sengen min, fullt av tusenvis av tepper og hundre puter. Jeg ligger i en hvit dobbelseng med 'tak' på. På begge sidene er det noen små bord. De er av eik og er malt grå. Hele rommet er malt i en fin gråfarge, og gulvet er furu. Det er en fint rødt teppe som passer fargen til rommet under senga. Til venstre er det et stort fint skap, med ulvekutt på.

Døren blir åpnet. Inn kommer Orakel. "Går det bra?! Jeg hørte at du skrek!" Sier hun beskymret. Jeg begynner å le. "Orakel, det var bare et mareritt, du må ikke bli så redd. Jeg har det helt fint." Sier jeg og fortsetter å le, hun begynner å le med meg.

"Så hva skjedde i det lille marerittet ditt? Var det et stort monster som skulle spise deg opp?" Tuller hun. Jeg ler. "Nei, det var om den mørke side." Hun rynker brynene. Og gir meg et 'Fortell-meg-alt' blikk. 

"Okey, okey, det begynte med at jeg løp i skogen, vekk fra dem.." Så fortsatte jeg å fortelle historien. Men plutselig ble døren åpnet, og jeg sluttet å snakke veldig fort. Det var Farath som kom inn. "Du skremte vettet av oss, Farath!" Ler Orakel. Jeg ler med. Farath ser ut som et spørsmålstegn. Han setter seg siden av Orakel som sitter på sengekanten.

"Så hva snakker dere jenter om da?" Sier han med et smil. Orakel gir meg et 'Ikke-fortell' blikk. "Hahahaha, det vil du ikke vite!" Sier jeg og ler falskt. Orakel ler med meg. Hun skjønner sikkert ikke hva jeg har tenkt å si, haha. Farath skikker dumt på oss. "Vi diskuterer hvor dumme den mørke side egentlig er, HAHAAHAHAH! Du skulle bare visst, Farath! HAHAHAAHH!" Ler jeg, og nå er det ekte. Det ser ut som Orakel også får latterkrampe.

"Okey, men bare ikke tull så mye med og om den mørke side, dere vet ikke hva som kan skje." Sier Farath alvorlig. "Du er ikke faren min, Farath. Jeg vokste faktisk opp på den mørke side, jeg vet mye mer om dem enn det du gjør." Sier jeg bestemt, og smiler.

"Orakel?" Sier han med et valpeblikk. "Hun har faktisk rett." Sier hun. Tror de er forelsket. "Jaja, det er snart frokost, dere får kose dere med sidesnakkingen deres." Sier han og går ut, og lukker igjen døra. Vi begynner å le med en gang.

"Tror han liker deg, jeg." Sier jeg bestemt. Hun gir meg et 'kødder-du' blikk. "Farath er bare en venn, ikke tull sånn!" Sier hun bestemt, men litt forvirra. "Jeg vet du liker ham." Sier jeg og gir henne et 'forelska' smil.

Er de foreeelska?

________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________

Håper dere likte denne delen!<3 

Vote og kommenter for mer! x3