- Du må nok gå kjappere, hvis du skal holde følge med meg, sa Alex og smilte til Emma.
- jada, men jeg har ikke bodd i skogen, hele livet mitt, sa Emma å smilte tilbake.
veien til landsbyen var veldig komplisert, de gikk til høyere og venstre. De gikk også noen ganger tilbake, men en annen vei, som om de gikk i en spesiell kode, for å åpne opp døren til landsbyen. Nei, ikke visste Emma, men det hun visste var at den var godt gjemt.
- Stopp, sa Alex å tok ut en strak arm.
Emma bråstoppet. Hun som hadde funnet en bra fart, sånn at hun kunne holde følge med han.
- Hva er det, sa Emma.
han så seg litt om , for å være sikkert at ingen vær der.
- Vi er framme, hvisket han til Emma.
Han sa noen få ord og akkurat som i skogen. dukket det opp noen magiske tegn. Det kom et sterkt lys og trærne begynte å bevege seg rundt som en sirkel.
- Denne magiske skogen må være glad i sirkler, tenkte Emma inni seg.
Trærne gikk tettere og tettere sammen. Helt til alt lys fra solen ble borte.
- Alex, sa Emma.
- ikke vær redd, du vil snart få se noe fantastisk, sa Alex med en beroligende stemme.
Emma lukket øynene og pustet sakt inn og ut.
- Du kan åpne øynene dine nå, sa Alex.
Emma åpnet sakte opp øynene. de sto i en grotte med krystaller rundt i rommet. Det var mose og blomster de tråkket på. Det var grønne tynne planter som hang ned fra taket, og småe ildfluer som fløy rundt der. Hun følte at hun hadde vært her før, men hun husket bare ikke hvor.
- Husker du ikke, sa Alex.
- Ikke helt nei, sa Emma.
Hun tenkte en liten stund.
- vent litt, sa Emma.
- Det rommet du tok meg med i, er ikke det...
- Jo det er det, sa Alex å smilte.
- Kom, bli med meg, sa Alex å vinket mot Emma.
Emma fulgte etter Alex innover i hulen. Hulen var som en veldig lite labyrint. Igjen gikk de både til høyre og til venstre. Opp og ned. Helt til de kom til en vegg full av grønne tynne planter.
- Vi må kjappe oss gjennom landsbyen. Ikke alle liker mennesker, sa Alex.
- Ja, jeg forstår. sa Emma.
- Men hvorfor ikke. Vi kan jo egentlig ikke se dem. Så det burde vel ikke være et problem.
- Jeg skal fortelle deg historien, men først må vi komme oss hjem til meg, sa Alex.
Alex gikk gjennom de grønne plantene. Det eneste Emma så var den lille halen hans, som viftet fram og tilbake.
- kysten er klar, fort, sa Alex.
Emma ga han et lite nikk og med ett løp de gjennom byen. Da Emma kom inn var det kjempe fint der.
Husene var småe sopper. Det var små stein som de gikk på. De gikk bortover, som en liten sti. Det var småe dyr som kravlet rundt. Krystaller som lyste. Det var som i en fantastisk drøm.
- Kom, hvisket Alex til Emma.
Emma ristet litt på hodet og løp videre etter han. De gikk forbi noen gater og noen ganger måtte de stoppe opp, fordi noen gikk forbi.
Huset hans var ikke langt unna porten.
- Her er det, sa han.
- Det var et fint hus, sa Emma.
- Ja, jeg har nettopp flytta inn dit, så det er veldig rotete der inne, sa han.
- Det går bra det, sa Emma.
Huset var ikke stort, men det var et fint lite hus å bo i. Når man bodde alene.
De gikk inn i huset. Alex låste døren og trakk for gardinene. Han hentet noen krystaller, som han hadde i stuen. Hvis det var en stue da.
- Bare føl deg som hjemme, sa Han.
Han hentet fram noen steiner. Det var sikkert det de skulle sitte på stoler.
- Bare ta plass, sa Alex.
Emma satte seg ned. Alex kom inn igjen med noen stein skåler. Det var noen brune klumper i og i stein glassene var det en gul væske.
- Bare forsyn deg, sa han og smilte til Emma.
- hehe, Takk, sa Emma.
- Men hva med den historien, sa Emma.
- Åja, jo, nå skal du få høre, sa Alex og begynte å fortelle
:/: For veldig veldig lenge siden, ja rundt 10 000 år siden faktisk. Da bodde huldre og mennesker sammen. Vi hjalp hverandre, som for eksempel at vi huldre gikk inn i huler og hentet malm, jern , gull og kobber, men det var seinere på årene. Men for 10 000 år siden hjalp vi til med å bake brød eller å samle mat. Men etter at årene gikk begynte menneskene å forandre seg. På en negativ måte. De begynte å finne opp ting bak vår rygg. De brukte noen av huldrene til forsøkskaniner.
Akkurat som de gjorde med min familie. De begynte å lage våpen av jernet, som vi hadde skaffet til dem. De brukte det mot oss og tvang oss til å gå ned i gruvene for å hente mer. En gang var det en modig hulder som sto imot. Han fikk alle andre huldre med og sammen rømte vi fra gruven og gjemte oss i skogen. Etter at årene gikk har skogen tatt vare på oss. Den har brukt kreftene til å holde huldre og andre magiske vesener unna menneskene, for begges beste, men den onde-kongen, som jeg fortalte om.
Han har planer om å fjerne den magien som skjuler oss for dem. Hvis han lykkes med det. Vil menneskene kunne se oss. Å de vil tvinge oss til å bli slaver igjen. Legendene sier at fire barn fra menneske verdenen vil en dag dukke opp og skogen vil gi dem kraft. De vil sammen stå imot den onde-kongen og beseire han. Sånn at han ikke får lykkes med planen sin. Vær av dere har et element. Det finnes fire elementer. Vann, ild, luft og jord. :/:
- Husker jeg ikke feil så har du ild, sa Alex.
- Ild, sa Emma.
- Ja, ild, sa Alex.
- Men hvordan skal jeg liksom få ild ut fra disse to hendene, sa Emma.
- Det er derfor du er her, du skal lære deg det av den store mesteren vår, sa Alex.
- Men hva om jeg ikke klarer det, sa Emma.
- Ikke tenk på det nå, la oss ta oss litt mat først. Jeg er skrubbsulten, sa Alex.
- Ja, du har nok rett, sa Emma.
De spiste maten selv om den egentlig ikke smakte så godt og etter det koste de seg med å bare snakke sammen. Snakke om vennene deres og om det fine de begge hadde opplevd. Sånn gikk resten av kvelden. Helt til de begge sovnet i fangene på hverandre..
YOU ARE READING
De fire element barna 1/6
Fantasy" Emma," roper en stemme bak meg. Jeg skjønner med en gang hvem det er. " Du kan ikke hypnotisere meg" roper jeg tilbake til han. " Vel, la oss prøve," sa han skremmende. Jeg kjente hodet bli ør og at jeg ble dratt inn i denne nye verdene, en verden...
