Det hade gått to dager. Det var knappt luft igjen. Det føltes i hvert fall sånn ut. Cellen var mørk og dyster, og alt håp hadde forsvunnet. Jeg følte meg rett og slett, tom.
- Emma, hvisker en stemme.
Jeg brå våkner, og reagerer med å se rundt i rommet.
- Hallo, hvisker jeg ut.
Er det kanskje Alex som har komemt for å redde meg? Jeg kjente en glede spre seg rundt i fingre og tær. Var jeg endelig fri?
- Emma, det er meg, Iris, hvisket stemmen.
Gleden forsvant sakte men sikkert. Jeg hadde virkelig håpet på at det var Alex som sto der.
- Oh, hei Iris, tenkt jeg inni hodet.
Jeg satt meg tilbake i den møkkete kroken.
- Hvordan går det Emma, spurte Iris.
- Vel, man kan vel si at jeg har hatt det bedre, sa jeg og prøvde å lure frem et lite smil.
- Hvor har du egentlig vært, spurte jeg henne om.
Da Alex fortalte meg om disse stemmene, så sa han at de kunne forutse hver eneste detalj til en fiende, og de kunne også fortelle når fienden kom, noe hun ikke klarte.
- Lang historie, sa hun.
- Vel, jeg har god tid. Skal ikke bort med det første skjønner du, sa jeg og sukket dypt.
- Vel, nå som du nevner det så...
- HIHIHII, Hvem snakker du med da, sa en tørr og ekkel stemme.
- Hva vil du, hvisket jeg ut.
Stemmen min var blitt tørr og ekkel den også, men det var fordi de ikke ga meg vann eller mat.
- Ville bare vite hvordan du har det, HIHIHI, sa han høyt, mens han gliste mot meg.
- Hva er det du egentlig vil, sa jeg og myste stygt mot han.
Han myste tilbake og så seg rundt, som om noen overvåket oss.
- Hihihi, Herr konge vil invitere deg på middag, sa han og hikset.
Middag? med hondskapens konge? Pfffttt, nei takk! Eller?
Litt mat og drikke kunne ikke skade.
- Når da, spurte jeg han om. Jeg merket plutselig at jeg hadde beveget meg opp fra kroken og at jeg kun sto ca 2 meter unna han.
- Nå, hvisket han og så lurt rundt omkring i rommet.
Jeg tenkte meg godt om, men kunne dette bli verre? Jeg ville jo få mat der. Enten dør jeg av matforgifning, eller så dør jeg i dette hullet.
- Greit, jeg blir med, sier jeg og steller meg rett ved åpningen.
- Emma, er du sikker på at dette er så lurt, hvisker Iris.
- Kan ikke du holde deg litt tilbake? Du har ikke akkurat hjulpet meg hittil, har du? sier jeg irritert. Jeg blir selv overrasket over hvor irritert jeg blir, det var uvanlig av meg å bli så sint.
- Iris, beklager jeg mente ikke å...
- hIHII. Hva venter du på Emma, kommer du eller, hikset hulderen.
Jeg trakk meg litt tilbake, men pustett dypt ut.
- Jeg kommer, sier jeg med et skeptisk ansikt.
Jeg hører hvordan nøkkelknipet klirrer mot cellen, og hvordan nøkkelen blir vridd rundt for å åpne den opp.
Jeg går ut av cellen og blir med han opp. Jeg kjenner en hånd som legger seg bak på ryggen min.
- Hva driver du med, sier jeg og snur meg raskt rundt.
Uten at jeg en gang tenker på det, snur armen seg rundt og slår hulderen rett i ansiktet. Jeg ser forskrekket på armen min, men også på hulderen som reiste seg illsint opp.
Jeg kjenner adrenalinet dunke i hjerte og overalt i kroppen! Hva skal jeg gjøre nå!?
- Hva var det du gjorde, IHIHIHI, grgrrrr, roper han mot meg.
- Emh, emo, je...gg eh.. det var et uhell, stamemr jeg ut.
Jeg går noen skritt bakover og kjener plutselig veggen mot ryggen min.
- Beklager, jeg mente det ikke, jeg vet ike hva som skjedde, sier jeg. uten at det egentlig nytter.
- Jasså, du tror du er så tøff. Du tror at du bare kan slå meg uten en straff, sier han illsint.
Jeg lar hendene mine føle seg bortover langs veggen og på bakken. Det må finnes noe å bruke som våpen her.
- Iris, vær så snill! HJELP, tenker jeg i hodet.
Ingen svarte.
- Iris, tenkte jeg.
Ikke no svar.
- Vel Emma, jeg har en fin straff, hikser han.
Han tar tak i hånden min. Jeg kjenner at tårene faller mot skinnet mitt.
- Vær så snill, hulker jeg frem, men til ingen nytte.
Han tørker bort tårene fra skinnet mitt og dytter haken oppover.
- Jeg skal sørge for at livet ditt blir et helvete, sier han og slipper haken min.
Plutselig smeller døren opp og et velkjent fjes dukker oppe i trappen.
Endelig...
YOU ARE READING
De fire element barna 1/6
Fantasy" Emma," roper en stemme bak meg. Jeg skjønner med en gang hvem det er. " Du kan ikke hypnotisere meg" roper jeg tilbake til han. " Vel, la oss prøve," sa han skremmende. Jeg kjente hodet bli ør og at jeg ble dratt inn i denne nye verdene, en verden...
