Det siste ringet gikk og alle måtte levere inn prøven. Emma ble akkurat ferdig og var stolt bare av det, men nå var det om hun hadde skrevet riktig. Hun leverte prøven til Herr Hansen. Hun satte opp stolen hennes og tok på seg sekken. Dette var en veldig viktig prøve. Det var denne prøven som avgjorde om hun skulle på sommerskole eller ikke. Hun kunne vise foreldrene den gode karakteren og da ville de kanskje endre mening. Emma gikk ut av skolegården. Nå ville hun gå en litt lengre tur på vei hjem. Sånn at hun kunne tenke litt uten press. Altså ha litt alene tid for seg selv. Hun gikk langs en grus vei som lå tett inntil skogen. Der pleide hun som liten å gå når hun ville være alene. Hun hørte på fuglene som sang, vinden som suste gjennom håret og lukten av gran. Hun dagdrømte seg bort igjen. I drømmen løpte hun rundt i en grønn eng full av blomster. Det var sånn livet burde ha vært.
Akkurat i det hun skulle forestille seg mer hørte hun noen som ropte. Hun så seg rundt.
- Hva var det for noe, sa hun til seg selv.
- HJELP MEG, ropte en person.
Emma reagerte kjapt med blikket og brå snudde seg der lyden kom fra. Hun prøvde å se mellom trærne og buskene, men hun så ingen.
-Hallo, sa Emma og hørte om hun fikk noe svar.
- KOM Å HJELP MEG, ropte stemmen igjen.
Emma gikk inn i skogen, hun så etter en person som var skadet eller hadde mistet noe. Akkurat så hun noen bak noen trær. Hun så en svart skygge, som plutselig i den ene øyeblikket ble borte.
- Vent, jeg vil jo bare hjelpe, sa Emma og begynte å løpe etter personen.
Hun løp og løp, men så bare en skygge som lå foran henne.
- Men vent da, sa Hun og kjente at hun selv ble litt irritert.
Etter en god stund stoppet hun opp. Beina hennes var så slitene og lungene trengte luft. Hun så seg sakt om for å se om hun så skyggen igjen. Hun så ingenting. Plutselig falt det noe i hodet på henne. Hun kikket ned for å se hva det var som traff henne i hodet.
- Det var jo bare en liten kongle, hvisket hun til seg selv.
Hun så opp for å se om det var noen der som kanskje hadde hevet den ned på henne, men da hun så opp var det helt åpent der. hun begynt straks å se seg ordentlig om. Det var først da hun skjønte at hun sto i en sirkel der det verken var trær, mose, steiner. Kun grønt skinnede gress. Hun fikk en følelse av at det var noe magisk med det område. Det var så fint og vakkert der, men så husket hun hvorfor hun egentlig var der.
- Hallo,er det noe her, ropte hun ut.
Hun så seg en gang til om for å se om hun oppdaget personen, men personen var sporløst borte. Oppgitt snudde hun seg og sakte tilbake.
- ja ja, det var sikkert bare noe jeg innbilte meg.
Like før hun var ute av sirkelen begynte det å lyse rundt henne. Hun gikk et par skritt tilbake.
- Hva i huleste skjer, sa hun og så seg forvirret rundt.
Vinden ble sterkere og hun så rare symboler dukke opp fra intet. Hun hadde aldri sett en sånn skrift før. Ringen lyste og lyste og til slutt ble hun blendet av alt lyset.
-Au, sa hun og begynte å gni seg litt i øynene.
Etter en liten stund ble øynene vandt til lyset og sakte,men sikkert forsto hun hvor hun var.
Hun var ved stien. Der hvor hun hadde hørt stemme. Der hun hadde vært og hørt på fuglene, men hvordan? Hun var jo midt i en skog for bare noen få sekunder siden? Ett skjønte hun og det var at dette område skremte henne. Hun løp bortover stien og fort hjemover. Imens hun løp nedover langs gatene tenkte hun på personen. Hun kunne vel ikke ha innbilt seg en person,men hvordan kunne da personen bli borte?
Hun prøvde å holde det borte og å ikke tenke på det mer, men tankene suste i hodet hennes.
Da hun kom hjem satte hun seg først utenfor trappa.
- Ta det med ro Emma, dette er bare en helt normal drøm. Du dagdrømte sikkert,som du alltid pleide.
Emma kjente at hun ble mer rolig, men hun visste at hun alltid tenkte på koselige ting da hun dagdrømte og ikke på en mystisk person i skogen, som bare skremte henne. Nei, det var best om hun bare glemte det som hadde skjedd, og at hun ikke fortalte det til noen.
- Hva er det du gjør her ute, sa Erik.
han hadde kommet snikende bak henne og åpnet opp døra uten at hun hadde lagt merke til det en gang.
- jeg bare tenker, sa Emma og så ned i bakken.
På en måte var det litt pinlig. Fortsetter hun slik ville hun bli gal av det.
- Du er søren med en raring, sa Erik og ga henne et lite dytt på skulderen hennes.
- Du, jeg skulle akkurat til å se en film, ville du hatt lyst til å se den sammen med meg, sa han og smilte til henne.
- Du har sikkert mye å tenke på, angående den prøven du tok idag.
- Ja, det er nok best at jeg slapper litt av nå, sa Emma og smilte tilbake.
- Så hva venter du på, kom inn da, sa han og gikk inn døra.
Emma reiste seg opp og gikk inn døra. Hun blokket ut det so hadde skjedd idag, for nå ville hun kose seg med den beste broren i verden.
ESTÁS LEYENDO
De fire element barna 1/6
Fantasía" Emma," roper en stemme bak meg. Jeg skjønner med en gang hvem det er. " Du kan ikke hypnotisere meg" roper jeg tilbake til han. " Vel, la oss prøve," sa han skremmende. Jeg kjente hodet bli ør og at jeg ble dratt inn i denne nye verdene, en verden...
