Emma gispet og gnei seg i øynene. Det var tidlig på morgen. Solen hadde så vidt kommet opp. Emma ville gå en liten tur. Hun måtte lufte hodet i frisk luft. Det stinket innesperret her inne og etter maten de hadde spise luktet det heller ikke så godt av. Hun snek seg sakte ned og ut av døra. Hun lukket døra etter seg og gikk med sakt skritt bakover. Hun kjente plutselig ett lite dunk bak seg.
- God Morgen, sa Alex.
-Ahh, du skremte meg gitt, sa Emma lettet.
- Hvor skal du, sa han undrende.
- Jeg hadde tenkt å ta meg en liten tur ut, sa Emma.
- Hvor liten da, spurte han.
- Bare bort til dammen og kanskje bort til skogen. Ikke lengre, sa Emma og smilte mot Alex.
- Umm, greit, men kom tilbake med en eneste gang når du er ferdig, og vær veldig forsiktig, sa han.
- Jada, jeg vet. Det ville jo være dumt å miste flamme elementet, hvisket Emma.
- Hva sa du, spurte Alex undrende.
- ingenting, sa Emma å så ned i bakken.
- Kos deg da, sa han og gikk inn i huset.
- Ja, det skal jeg, sa hun.
Emma gikk videre nedover gatene til hun hadde kommet til dammen. Hun satte seg på en stein og nynnet litt på noen sanger. Hun kom plutselig på at kanskje familien ventet på henne.
- Hvordan kan jeg ikke ha tenkt på dem, sa Emma.
Hun som elsket dem aller høyest og nå var hun bare forsvunnet. Stakkars Erik. han må jo være kjempe bekymret for henne.
-Hvorfor la jeg ikke igjen en lapp, tenkte Emma.
- Jeg å tilbake til Alex og spørre han om jeg kan besøke dem i såfall , tenkte hun.
Hun skulle akkurat til å gå da hun la merke til noen i skogkanten. Hun kikket opp å så på personen som sto der. Det var jo Erik, men hvordan hadde han kommet seg hit? Emma satte seg på sprang mot han. Hun kunne ikke beskrive hvor glad hun var nå.
- Erik, det er meg Emma, skrek hun.
Det så ikke ut som om Erik hørte eller så henne. han begynte å løpe lengre innover i skogen.
- Alex sa at jeg ikke skulle gå lengre, men det er broren min. Når vi er sammen kan ingen ting gå galt, tenkte Emma og gikk innover i skogen.
Det var mørkt og fuktig i skogen. Stien var full av småe vanndammer som Emma tråkket i hele tiden.
- Erik, hvor er du, sa Emma.
- Emma, sa en stemme.
- Erik, svarte Emma tilbake.
- Her borte, sa stemmen.
Emma fulgte etter stemmen og så seg omkring.
- Hvor da, sa hun.
- Rett bak deg, sa stemmen.
Personen tok hånden foran munnen hennes og klemte henne hardt sånn at henne ikke kunne stikke av.
- Sånn, nå kan du ikke rope på hjelp igjen, sa han.
- MMmhmMMm, ropte Emma desperat.
- Det er nytteløst lille jente, ingen er her for å redde deg nå, sa han.
Emma prøvde å rive seg løs fra grepet hans, men han var for sterk.
- Slutt å bevege deg, sa han.
Emma bare fortsatte å bevege på seg enda mere. Plutselig kjente hun et hardt dunk i hodet og alt ble mørkt.
- Gale lille jente, sa han og begynte å slepe henne med seg. Lengre nedover i bakken. Der hvor ingen kaldblodige noen sinne hadde vært. Bortsett fra nå..
KAMU SEDANG MEMBACA
De fire element barna 1/6
Fantasi" Emma," roper en stemme bak meg. Jeg skjønner med en gang hvem det er. " Du kan ikke hypnotisere meg" roper jeg tilbake til han. " Vel, la oss prøve," sa han skremmende. Jeg kjente hodet bli ør og at jeg ble dratt inn i denne nye verdene, en verden...
