I won't kiss you (norwegian)

Del 1

Dette er min sjanse, tenkte jeg. Ballen hadde gått fra høyre-ving, over til høyre-back, videre til midt-back og nå fløy den gjennom lufta og havnet i hendene på venstre-backen. Før jeg fikk tenkt over noe satte jeg fart mot luka mellom det andre lagets ving og back. Jeg så at de skyndte seg og trekke seg sammen, så jeg hadde ikke noe valg; jeg måtte hoppe inn i feltet. Jeg snudde meg for å gripe etter ballen som kom susende mot meg, og da jeg fikk et godt grep snudde jeg meg mot målet og hoppet opp og inn i feltet.
Nå gjelder det, tenkte jeg i det jeg suste gjennom lufta. Jeg hevet armen min så høyt jeg kunne og fokuserte hundre prosent på hjørnet øverst til høyre. Tiden gikk kjempefort men samtidig utrolig sakte. Det eneste jeg fikk med meg var at det ble plutselig helt stille på tribunen. Rett før bena mine traff bakken, plasserte jeg skuddet akkurat hvor jeg hadde siktet. Bena mine landet på det harde gulvet igjen, og jeg så at ballen føk rett i nettet.
Det tok et par sekunder før det sank inn, og akkurat da jeg skjønte at det hadde blitt mål, begynte publikum å juble. Lagkameratene mine kom bort og ga meg high five og masse komplementer. Jeg smilte fornøyd for meg selv og løp hjem i forsvar.

Håndball. Hobbyen min var håndball, og jeg elsket det. Jeg hadde spilt siden jeg var seks år gammel, altså hadde jeg spilt i tolv år. Det var det eneste jeg brydde meg om. Selvsagt hadde jeg jo familien min og sånt, men jeg hadde ikke like god kontakt med dem som før, og i alle fall ikke nå som jeg hadde flyttet ut.
Jeg drev alltid med noe som hadde med håndball å gjøre. Jeg gikk fysikk-linja, så på skolen studerte jeg det tekniske ved det. De første timene etter skolen gjorde jeg leksene mine (de handlet for det meste om å prøve ut ulike finter og forsvarsmetoder), og senere på kvelden dro jeg på trening. Sånn gikk det hver dag bortsett fra på lørdager og søndager. Så, ja, jeg hadde et rimelig travelt liv, men jeg elsket det. Jeg hadde ikke stort med venner å bruke tiden min på, heller. Eller, jeg hadde jo bestevenninnen min Lucie. Hun gikk på samme lag som meg, og elsket håndball omtrent like mye. Vi hadde mye til felles, spesielt siden vi hadde vært bestevenner helt siden barneskolen.
Det var også en annen ting jeg hadde en stor forkjærlighet for: Det å fotografere og å lage filmer. De gangene jeg ikke drev med håndball var jeg ute og tok bilder, eller så redigerte jeg en film eller noe. Det var ikke ofte jeg fikk gjort det, så jeg satt gjerne inne hele lørdagen og søndagen og moret meg med kameraet mitt.
BEEEEEEEEEEEEEP!
Jeg kvapp til da den store klokka lagde den velkjente pipelyden som signaliserte at enten var kampen slutt, eller så var det pause. Akkurat nå var signaliserte den at kampen var over, og jeg tittet raskt opp på tavla som viste poengene. Jeg smilte fornøyd da jeg så resultatet. 16-9 til oss.
Lagene takket for kampen og gikk av banen. Laget mitt, Red Socks (ja, veit, utrolig teit navn, men vi var små når vi fant det på, og nå er det bare teit å bytte), gikk inn i garderoben lengst til høyre. Vi begynte med en gang å sprute vann i ansiktet på oss selv, og å ta av knebeskyttere og innesko.
«Veldig bra i dag, jenter!» Treneren vår, Ruby Stone, kom slentrende inn i garderoben. Treneren vår var gedigen, og ved første blikk så han riktig skummel ut. Han hadde mørkt kort hår, og rynker over alt i ansiktet. Noe var smilerynker, andre var stressrynker. Han var cirka 1,90m høy og veldig muskuløs. «Høyt tempo og bra fart på ballen. Sånt liker vi,» fortsatte han. Så snudde han seg mot Trinnah og Susie, to av lagkameratene mine. «Veldig bra overganger, Susie og Trinnah,» skrøt han med den dype stemmen sin. Så snudde han seg mot meg og sa: «Og Charlie, det målet du scoret var bare helt fantastisk. Jeg ble helt rørt.» Jeg kjente at jeg rødmet litt. Det var alltid pinlig å få skryt mens alle andre hørte det.
Jeg hadde pakket sammen sakene mine og hørt på resten av det treneren hadde å si. Nå hadde jeg gått ut av hallen, var på vei hjem. Jeg låste opp bilen min. Den var en liten, rød Porsche som jeg hadde fått av foreldrene mine til attenårsdagen min. Jeg fikk mange lange blikk når jeg var ute og kjørte, for å si det sånn. Jeg satt meg inn i bilen og plugget inn nøkkelen. Så dro jeg av sted mens motoren duret.

Mat. Magen min rumlet av tanken på mat. Jeg kjente at jeg var blitt forferdelig sulten på bare kort tid. Vel, jeg hadde nok av penger i lommeboka, så hvorfor ikke bare stikke innom et sted? Et av yndlingsstedene mine var Nando’s. De serverte bare så god mat der!
Jeg kjørte videre, og plutselig fikk jeg øye på en Nando’s restaurant. Jeg smilte takknemlig, og tok den første avkjørselen til høyre som ville få meg bort dit. Jeg parkerte bilen og passet på at den ble låst før jeg gikk inn på restauranten.
Jeg åpnet sakte opp døra og hørte et lite pling da jeg gjorde det. Det var lyden som varslet om at noen åpnet døren. Det kom en veldig søt jente i svart uniform bort til meg, jeg tippet på at hun var en av de ansatte der. Hun viste meg til et bord og forlot meg sånn at jeg kunne se litt på menyen.
Det var så mye godt å velge mellom! Hadde man ikke blitt feit av mat, hadde jeg bestilt alt sammen, men til slutt endte jeg opp med å bestille kyllingvinger og pommes frites.
Jeg så meg litt rundt i lokalet. Det var ikke spesielt mange andre her, bare en liten familie som satt borterst i hjørnet og et par kjærestepar som satt så langt fra alle andre som mulig.
Jeg hørte plutselig en lyd og tittet ut av vinduet ved siden av meg. Jeg så en bil som kom kjørende opp og parkerte like ved bilen min. Døren åpnet seg, og ut steg en gutt med grønn hettegenser og et par svarte bukser. Eller kanskje det var en mann? Det var ikke godt å se, for han hadde trukket hetta godt over hodet og hadde på seg et par mørke solbriller. Han så seg litt mistenksomt rundt før han kom inn på restauranten. Den samme jenta som hadde møtt meg gikk bort til ham og hilste. De stod og snakket i en liten stund før hun tok ham med seg og viste ham et bord rett ved siden av mitt.
Jeg tok en liten bit av maten min. Fy søren så godt det smakte! Nando’s sluttet aldri å imponere meg når det gjaldt maten deres.
Etter en liten stund kom den samme jenta tilbake med en tallerken i hånden. Hun satte den fra seg på bordet til den fremmede og gikk igjen. Jeg så interessert på at han begynte å spise. Så tok han av seg hetta og solbrillene, og av rent sjokk glemte jeg maten min helt. Jeg kunne se nå at det bare var en gutt. Håret hans var stripet blondt og han hadde hatt i et eller annet sånn at luggen hans lå fra venstre til høyre.
Jeg så tydelig at det var Niall Horan som satt ved siden av meg.