Del 6

256 8 0
                                    

Jeg gispet overrasket. Hendene som la seg over ansiktet mitt var iskalde, og siden jeg var helt uforberedt begynte jeg å kave med armene og datt til slutt rett ned i gulvet. Fallet lagde et høyt BANG! Og ble etterfulgt av et høyt stønn fra meg. Det var helt stille i noen sekunder før stillheten ble brutt ned av klassens latter. Jeg reiste meg fort opp og stirret inn i de iskalde blå øynene til Sander Peters.

«Hva i helvete feiler det deg?» sa jeg surt og dasket til ham. Det var ikke særlig hardt, men det var hardt nok til at han ble «overrasket».

«Hei, pus, ikke vær sur’a» sa han og rusket meg hånlig i håret. «E’kke min skyld du ikke klarer å holde deg på beina.»

Sander Peters var den mest irriterende gutten i hele klassen… nei, la oss si han var den mest irriterende gutten på kloden. Ja, det er mer riktig. Han hadde forfulgt meg helt siden tidenes morgen på denne skolen. Han var ikke den nerde- og stalkertypen. Han var mer den populære, blonde sportsfreaken som alle jentene ville ha, men bare de populære jentene med store brÿster kunne få. Hans største hobby etter polo var å mobbe meg. Det var jeg helt sikker på.

«Hold deg unna meg, Sander,» forlangte jeg og reiste meg. Jeg løftet stolen på plass foran pulten min i igjen.

Timen sneglet seg sakte av sted, noe jeg egentlig var ganske glad for, for da hadde jeg lang tid å tenke på hva jeg skulle si til Lucie. Sander satt og pirket meg i ryggen med en blyant eller noe. Han oppførte seg virkelig som en liten unge.

Plutselig ringte det ut, og da jeg skulle til å kaste meg ut av døra og løpe bort fra klasserommet i panikk var det en kald arm som grep rundt skulderen min og holdt meg tilbake.

Jeg skvatt til og snudde meg i full fart rundt. Selvfølgelig var det Sander som stod der igjen.

«Hva vil du nå?» spurte jeg og sendte ham et irritert blikk.

«Det er strandfest i dag,» sier han og ser undersøkende på meg.

«… og?»

«Gå med meg.»

«Nei.»

«Jo!» Befalte han.

«Glem det, Sander,» sa jeg og begynte å gå.

«Vær så snill, Charlie?» Han ga seg virkelig ikke. Arg, han gikk meg så himla mye på nervene! «Du vet jeg elsker deg?»

«Sander, er det for mye å be om at du skal holde kjeft og gå til uüppevennene dine?» sa jeg og himlet med øynene da han ikke så det. Han stoppet opp i et lite sekund og gliste dumt.

«Jeg liker puppevennene mine,» sa han og gjorde en slags rar øyenbrynsdans.

«Du er så himla dum, Sander Peters,» sa jeg og lo av han.

«Det er derfor du elsker meg, sant?»

«Nei. Stikk nå.» Da sa han heldigvis ikke mer, han gikk liksom lei seg bort til vennene sine. Herregud, jeg skjønte ikke hva som var problemet hans. Han var egentlig en ganske grei gutt, men han måtte alltid ødelegge det ved å være så irriterende hele tiden.

«Hva var det han ville?» Jeg skvatt til da Lucie dukket opp bak ryggen min. Jeg stod ute på gangen ved skapet mitt og drev og la inn engelskbøkene. Lucie hadde skapet sitt rett ved siden av mitt. Hun åpnet det og la inn bøkene sine hun også.

«Hva da?» sa jeg uskyldig, selv om jeg visste hva hun mente. Jeg dro ut mattebøkene mine ettersom det var det vi skulle ha neste time.

«Du vet godt hva jeg mener,» sa hun og hevet oppgitt på øyenbrynene. Og jeg visste jo det, så jeg fortalte om hvor masete Sander hadde vært og hva han hadde sagt.

«Jeg kan ikke tro at du ikke skjønner det. Det er tydelig at han er hypp på deg, Charlie,» sa hun oppgitt og himlet med øynene. Hun var mester av ironi og sarkasme, det skal jeg love deg.

Jeg hadde aldri tenkt på det på den måten. Det at Sander likte meg. Det var ikke mulig. Jeg var en helt vanlig jente som aldri foretok meg noe som helst, mens han var klassens sjarmør og skolens helt. Det var bare de populære som fikk være med ham, og de populære only.

«Det kan så være,» sa jeg etter at jeg hadde tenkt meg om en stund. «Men jeg liker i alle fall ikke ham. Så det var synd,»

«Du må finne deg en kjæreste, Charlie. Det eneste du bryr deg om er håndball.»

«Og kamera,» påminnet jeg henne.

«Du må finne deg kjæreste,» gjentok hun.

«Trenger ikke.»

«Alle trenger.»

«Ikke jeg! Jeg trenger bare håndball, kamera og min kjære venninne Lucie.» Hun skar på nesen mot meg og lagde en stÿgg grimase. Jeg lo kort. «Du er så søt, Lucie.»

«Takk, jeg vet. Du! Hvorfor kom du egentlig for sent i dag?» spurte hun. Søren! Jeg trodde hun hadde glemt det! Åh, jeg hadde virkelig ikke lyst til å snakke med henne om dette! Det var like skummelt som å snakke om blomster og bier med foreldrene sine. Hva skulle jeg liksom si?

Hun ventet på at jeg skulle si noe. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle starte.

«Okei, Lucie. Du må ikke klikke helt på meg når jeg sier dette. Vent til historien er helt ferdig, okei? Ikke kom med noen innvendinger,» sa jeg og kikket forskende på henne.

Hun nikket utålmodig til svar. Jeg begynte å fortelle om hvordan jeg hadde møtt Niall på Nando’s etter kampen på søndag, og om at jeg ble med hjem til han og fikk møte One Direction, også til slutt om at Harry kjørte meg hjem. Da jeg var ferdig så jeg på henne. Hun hadde et uttrykksløst ansikt, det var umulig og se hva hun følte.

«Greit. Ikke si det, du,» sa hun surt og sendte meg et sint blikk.

«Men det er sant,» protesterte jeg. Når jeg tenkte meg om var det ikke vanskelig å tro på at hun ikke trodde det. Hele historien var jo ganske så uvirkelig.

«Skjerp deg, Charlie.»

«Greit. Jeg skal vise deg, Lucie. Jeg har faktisk bevis.»

Jeg plukket opp mobilen fra lomma. I går hadde jeg ikke bare gitt nummeret mitt til Niall, men jeg hadde også fått hans. Jeg låste opp mobilen, trykket på «Niall» og deretter på «ring».

«Følg med nå,» hvisket jeg til Lucie før jeg satte mobilen på høyttaler. Det ble helt stille, jeg hørte at hun trakk pusten og ventet.

«Hallo?» hørte jeg stemmen i telefonen sa. Lucie pustet fort ut og sperret opp øynene.

«Hei, er dette Niall?» sa jeg og kikket megetsigende på Lucie. «Dette er Sophia.»

«Hei, Sophia!»

Jeg merket at Lucie plutselig sjanglet litt. Øynene hennes var store som kuler. Jeg gliste.

«Hei. Jeg skulle bare høre hvordan det går?» sa jeg. Det var helt idiotisk, men jeg hadde jo ikke planlagt noe annet å si.

«Eh… joa… Det går bra her. Hvordan går det med deg?»

«Fint, takk.»

«Så bra. Var det noe mer? Sorry, men vi er litt opptatt akkurat nå. Vi driver og spiller.» Jeg kunne høre gjennom telefonen at han smilte. Jeg smilte automatisk jeg også.

«Nei, det var ikke noe mer. Skal ikke forstyrre. Vi ses, Niall.» Jeg skulle akkurat til å legge på da han skrek inn i telefonen: «Sophia! Vent litt, Sophia…» sa han fort.

I won't kiss you (norwegian)Where stories live. Discover now