I won't kiss you (norwegian)

Del 3

Jeg merket fort at munnen min stod på vidt gap, så jeg skyndte meg å lukke den og stirret ned i maten. Jeg hadde så lyst til å snakke med ham, men jeg ville ikke virke som en av disse gale fansene. Jeg var ikke sånn blodfan, men jeg likte musikken deres veldig godt. Jeg visste hva alle de fem guttene het, og jeg visste hvor gamle de var.
Jeg anstrengte meg for ikke å stirre, men jeg kunne ikke la være å smugtitte på ham i blant. Jeg skjønte hvorfor så mange jenter likte han: han var utrolig søt, og han hadde en slags aura som fikk meg til å føle meg glad og litt.. gal? Jeg vet ikke helt hvordan jeg skulle beskrive det, men det var uansett spesielt.
Jeg satt og stirret på ham da han tittet opp fra maten sin og så på meg. Jeg prøvde å rive blikket mitt vekk, men jeg klarte det ikke. Han sendte meg et litt rart blikk først, men så smilte han bredt til meg. Endelig klarte jeg å rive blikket mitt vekk, og jeg tittet rødmende ut av vinduet.
Jeg hørte at Niall lo litt lavt, men så kremtet han. Jeg rødmet enda mer, anstrengte meg for å stirre ut av vinduet.
«Eh, hallo?» hørte jeg han si. Jeg hørte at stemmen hans var veldig nærme, så han stod antakelig rett ved bordet mitt. Jeg snudde meg sakte rundt.
«Eh, hei…» sa jeg og bet meg i leppa. «Unnskyld for at jeg stirret, jeg bare…» begynte jeg, men han avbrøt meg midt i setningen.
«Det går bra, jeg er vant til det.» Han smilte hyggelig til meg og jeg følte meg mye tryggere med en gang. Jeg smilte litt tilbake. «Kan jeg sitte her? Eller er det opptatt?» fortsatte han. Han pekte på stolen foran meg. Jeg nølte litt, men så tenkte jeg at det var helt tåpelig. Herregud, han var sikkert kjempehyggelig!
«Ja da,» svarte jeg og smilte. «Bare slå deg ned.» Jeg prøvde å leke kul og helt uberørt, men inni meg slo hjertet fort. Jeg kunne ikke tro at jeg faktisk snakket med selveste Niall James Horan, en femdel av One Direction!
Jeg rakte fort frem hånden til han. «Jeg heter Charlie, forresten,» sa jeg høflig og smilte. Han tok hånden min og gliste. «Niall,» svarte han og bukket smått. Jeg måtte le litt.
«Jeg vet det allerede,» sa jeg og gliste. Han smilte smått tilbake.

Det viste seg at Niall var en kjempehyggelig fyr. Vi satt og snakket om alt og ingenting: hvordan det var å være en del av et verdenskjent boyband, hvordan det var å gå på vanlig high school, hvilke farger som var de peneste og hva yndlingsmaten vår var. Klokka hadde etter hvert blitt halv seks og jeg tenkte det var på tide å dra hjem igjen. Jeg reiste meg fra bordet og så litt på Niall, hadde egentlig ikke noe lyst til å dra.
«Jeg burde vel egentlig dra hjem, nå. Kan ikke være borte hele kvelden,» sa jeg og gjespet smått, merket at jeg var litt sliten. Niall reiste seg han også.
«Tja, du burde vel egentlig det…» sa han, jeg merket på stemmen hans at det var litt trist. «Hvis ikke…» begynte han, men avbrøt seg selv. Jeg tittet nysgjerrig på ham og ventet på at han skulle fortsette. Han ventet litt til, tittet litt opp på meg. «Kanskje du vil… nei, det er dumt,» sa han og trakk seg, så ut av vinduet.

«Niall, si det,» forlangte jeg og gliste litt. Jeg ville vite hva han hadde tenkt til å si.
«Nei, det var bare det at du kunne jo ha vært med hjem til meg? Altså meg og gutta, da,» sa han og smilte forsiktig, ventet på reaksjonen min. Jeg smilte litt usikkert tilbake.
«Eh, mener du… liksom… å møte resten av gutta? Resten av One Direction?» spurte jeg og tenkte litt. Det å ha møtt bare Niall var jo mer en nok, men så skulle jeg kanskje få møte hele gjengen? Det var ganske så usannsynlig.
«Vel… ja, du kan jo se på det sånn,» sa han og smilte litt.
Vel, jeg hadde jo ikke noe annet å gjøre på en søndags kveld, så jeg tenkte det var greit. Jeg hadde nesten aldri tid til å finne på noe med venner, så det hadde vært morsomt å være litt sosial nå. Uansett, så virket Niall som en utrolig hyggelig gutt, så han måtte da være harmløs.
Jeg tenkte en liten stund til før jeg smilte og sa at det ville jeg gjerne. Han smilte bredt tilbake, et kjempesøtt smil som fikk meg til å bli helt varm inni meg. Han satt stolen på plass igjen bak bordet, og la igjen et par hundrelapper. Jeg sendte ham et spørrende blikk, men han bare smilte uskyldig tilbake. Da slipper jeg i alle fall å betale, tenkte jeg lettet.
Niall tok meg med ut av Nando’s og plukket mobilen sin opp fra lomma. Han tastet inn et nummer og mumlet et eller annet uhørlig inn i den. Jeg spisset ørene for å få med meg hva han sa, men det var ikke mulig å forstå.
En liten stund senere kom det en limousin kjørende inn på parkeringsplassen. Forskrekket sperret jeg opp øynene og stirret på den. Den var svart og virkelig lang, cirka ti meter, kanskje? Jeg rev blikket bort fra den gigantiske bilen og hevet øyenbrynene mot Niall. Han gliste tilbake og trakk på skuldrene.
En liten stund klarte jeg ikke å si noe. Jeg trodde at han ikke mente det seriøst, eller så var det en annen kjendis sin limousin. Men da han bare fortsatte å glane på meg, og ventet på at jeg skulle gjøre noe, begynte det å gå opp for meg.
«Er du helt seriøs nå?» spurte jeg skeptisk. Han kunne ikke være det. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle sette meg inn i en sånn luksusmaskin av en bil!
«Ja, completely,» sa han og lo litt. «Hvis ikke du ikke vil, da?» sa han fort og gransket meg. Jeg tenkte litt. Det var jo veldig oppsiktsvekkende å sette seg inn i en sånn bil, og jeg var ikke akkurat jenta som likte oppmerksomhet. Jeg nølte lenge, men så tenkte jeg at dette var (for vanlige mennesker) en én gang i livet-opplevelse. Jeg smilte litt for meg selv. Jeg pleide ikke å være jenta som tok sjanser. Hele livet hadde jeg vært skoleflink, passet på å være så usynlig som mulig og valgt de tryggeste veiene. Jeg hadde aldri gjort noe dumt eller oppsiktsvekkende før.
Men en gang måtte jo bli den første, eller hva? Jeg så på Niall en liten stund til, før jeg gikk forbi ham og satt meg fort inn i limmoen. «Yolo,» mumlet jeg for meg selv og gliste litt. Niall fulgte leende etter meg, og etter hvert var vi på vei hjem til One Directions’ leilighet. Jeg begynte smått og tenke over situasjonen jeg befant meg i.

Jeg, Charlie Parker, en atten år gammel jente fra Cornwall i England, som hverken var populær eller pen, hadde faktisk tilbrakt en hel kveld med Niall Horan og jeg skulle faktisk få møte hele One Direction. Det var litt for mye for meg, så jeg klarte ikke helt å la det synke inn.
«Er det langt igjen?» spurte jeg Niall da vi hadde kjørt i ti minutter.
«Nei, da. Et lite stykke,» svarte han og smilte. Jeg smilte tilbake. Jeg kunne ikke vente med å få se hvordan gutta bodde. Var det pent og luksuriøst, eller veldig tilbaketrukkent?
Vi kjørte et par minutter til før vi endelig var fremme. Sjåføren parkerte i en slags bakgate eller noe, og Niall steg ut av den gigantiske bilen og åpnet døren for meg. Jeg smilte takknemlig og gliste litt, før jeg tok hånden hans og gikk ut.
«Det er ikke her vi bor, altså,» forsikret Niall etter at jeg hadde sett meg litt skeptisk rundt. «Vi må bare gå rundt hjørnet der.»
Og det var det vi gjorde. Han begynte å gå så jeg fulgte etter, passet på å få med meg hver eneste detalj av dette øyeblikket. Spenningen bygget seg opp, og endelig rundet vi hjørnet.