Etter at vi hadde sagt «ha det» og sånt gikk Niall inn igjen. Jeg stod ute og ventet på at Harry skulle kjøre ut bilen sin.
Etter hvert hørte jeg at en eller annen bil brummet, og jeg så at han kom kjørende ut av garasjen i en sort Porsché. Jeg sperret opp øynene av synet på den fine bilen. Han stoppet rett foran meg og gled ut av førersetet. Da han så uttrykket mitt begynte han å le.
«Fin bil, ikke sant?» sa han og gliste. Jeg bare nikket, klarte ikke å svare. Han åpnet døren for meg og passet på at alle kroppsdeler var inne før han lukket igjen døren. Så gikk ham på andre siden igjen og satt seg selv inn i bilen. Han plugget i nøkkelen og begynte å kjøre.
Det var ganske langt hjem til meg, så jeg prøvde å gjøre meg komfortabel i bilen.
«Er det langt hjem til deg?» spurte Harry plutselig.
«Ja,» svarte jeg og smilte litt.
«Flott,» sa han og smilte tilbake. «Da har vi god tid, da.»
«Til hva?»
«Til å bli kjent med hverandre.»
«Hæ?»
«Jo, siden du har blitt så god venn med Niall…» sa han. Jeg merket at han bet seg i leppa og rynket pannen. «Så kommer du jo til å være mye med oss, sant? Og da må vi jo vite hvem du er.» Jeg så at han tenkte litt over det han sa, før han lo litt. «Okei, det der ga ingen mening.»
Jeg, som hadde sittet helt forvirret og stirret på ham, begynte og le også. «Nei, det gjorde det ikke,» sa jeg og gliste.
«Men fortell litt, da,» sa han og så på meg.
«Jeg fortalte masse i stad,» svarte jeg og tenkte på den lange samtalen vår når vi satt i stua.
«Du snakket bare om håndball og fotografering. Fortell hvordan du er.»
«Men håndball og fotografering er den jeg er. Uten det hadde jeg ikke vært noen ting.»
Harry så forundret på meg. «Så dypt,» spøkte han og lo litt. Jeg tenkte over det jeg hadde sagt og lo jeg også.
«Ja, se, der har du en ting: Jeg er dyp,» spøkte jeg og gliste. Han gliste tilbake. «Men helt seriøst…» fortsatte jeg. «Jeg er virkelig ikke en spennende person. Fortell heller litt om deg.»
«Jeg er ikke spennende jeg heller,» svarte han alvorlig og så på meg. Jeg hevet øyenbrynene mot han. «Ikke spennende?» sa jeg hånende. «Du er liksom en femdel av et verdenskjent boyband, det er klart du er spennende.»
«Ikke så mye som folk skal ha det til. Jeg er bare en helt vanlig gutt som har fått drømmen sin oppfylt.»
Jeg tenkte over dette en stund. Jeg hadde aldri trodd at han tenkte sånn om seg selv. Faktisk hadde jeg alltid trodd at Harry var den som var mest selvopptatt. Nest etter Zayn, selvfølgelig.
«Å,» sa jeg etter en liten stund, visste ikke helt hva annet jeg skulle si.
«OK, vil du høre en vits?» sa han plutselig og så muntert ned på meg. Jeg så at han prøvde å holde seg alvorlig, men et smil lekte i munnviken hans.
Jeg kikket forundret tilbake på ham. «Ok,» sa jeg bare.
«Katta med slips,» sa han fort også lo han. Og da mener jeg ikke bare et sånt lite fnis, men ordentlig brølende latter. Jeg stirret overrasket på ham før jeg begynte å le jeg også. Han var egentlig ganske morsom, han var ikke så stram som jeg trodde han var. Vi satt og lo lenge av hverandre før vi endelig kjørte opp foran leiligheten min.
«Her bor jeg,» sa jeg fort og pekte på den lille grå bygningen.
Han rynket liksom på nesa og så på meg. «Så kjedelig,» sa han og gliste litt.
«Deres var også kjedelig på utsiden, men på innsiden var den jo bare wow,» sa jeg og lo kort.
«Sant,» svarte han og bet seg i leppa. Jeg gliste litt før jeg gikk ut av bilen.
«Ok, takk for at du ville kjøre meg hjem. Jeg følte meg mye mer trygg enn å ta drosje,» spøkte jeg og smilte litt.
«Sikkerheten først, ikke sant?» svarte han og smilte tilbake. «Ha det, Charlie.»
«Ha det, Harry,» sa jeg kort før jeg slo igjen bildøra. Jeg så at han rygget ut av oppkjørselen og kjørte ut og vekk på veien igjen.
Jeg våknet av at fuglene kvitret utenfor vinduet mitt, og sollyset strømmet gjennom rullgardinen. Det hadde blitt ganske sent kvelden før, så jeg hadde sovet lenge nå. Klokka hadde faktisk allerede blitt halv tolv, så det var på høy tid og stå opp.
Jeg reiste meg gjespende opp fra senga og begynte å kle på meg og sånt. Da jeg hadde spist frokost så jeg på kalenderen. Det var mandag, og det betydde skole og trening. Jeg var fortsatt litt trøtt, så det gikk ikke helt opp for meg at jeg skulle egentlig ha vært på skolen nå. Jeg tittet på kalenderen igjen og på ordet «mandag».
«Faén!» skrek jeg da det endelig gikk opp for meg. Jeg løp rundt i huset som et fryktelig uvær og pakket sammen skolesakene mine som lå strødd utover alt. Før jeg løp ut døren rev jeg til meg litt penger så jeg kunne kjøpe meg mat i kantina. Jeg hoppet inn i bilen og kjørte i full fart mot skolen min, Middle High University.
Da jeg var fremme løp jeg over parkeringsplassen og styrtet inn hoveddøra. Jeg fortsatte nedover gangen og rev meg inn døra til klasserommet mitt. Klassekameratene mine kastet hodet bakover da de fikk øye på meg, og læreren min, Miss Moren, sendte meg et strengt blikk.
«Det blir straff, frøken Parker,» sa hun og vendte seg mot tavla igjen. Når hun sa «straff» mente hun ikke «vask skolegangen»-straff. Det var mer som en anmerkning, egentlig. Jeg skjønte ikke helt vitsen med det, fordi (hallo!) vi gikk på universitetet, også drev de fortsatt med sånne ungdomsskolegreier? Teit!
Men det ble bare verre om man begynte å diskutere med henne, så jeg satt meg stille og ydmykt ned på plassen min og fulgte med resten av timen.
Jeg hadde aldri kommet for sent før. Jeg hadde alltid vært den perfekte elev, og gjorde aldri noe galt. Jeg gjorde alltid leksene mine så godt jeg kunne, og var aldri frekk mot læreren. Kort sagt var jeg et «englebarn» om du vil. Dette visste selvsagt alle mine klassekamerater også, så jeg fikk noen rimelig forvirrende og spørrende blikk. Spesielt fra venninnen min, Lucie.
«Jeg forteller senere,» mimet jeg med munnen mot henne. Hun nikket tilbake og satt seg ordentlig igjen.
Lucie var gæren etter One Direction. Helt forferdelig gæren. Hun snakket om dem hele tiden, og hørte på sangene deres og så på bilder av dem tjuefire-syv. Altså, jeg var _fan_, men hun er av den typen man kan kalle en _besatt directioner_. Det var grunnen til at jeg visste så mye om dem, fordi hun snakket om dem hele tiden. Derfor kan dere kanskje skjønne at jeg ikke hadde veldig lyst til å fortelle henne om møtet mitt med hennes absolutte favorittband? Enten så kom hun ikke til å tro meg, eller så kom hun til å klikke helt.
Jeg satt og tenkte på en dekkhistorie jeg kunne fortelle i stedet, da to hender la seg over øynene mine og trakk meg bakover.
YOU ARE READING
I won't kiss you (norwegian)
FanfictionHistorien handler om atten år gamle Charlie Parker. Hun er en viljesterk jente som vet hva hun vil her i livet, helt til hun møter en helt spesiell gutt som forandrer hele livet hennes.
