I won't kiss you (norwegian)

Untitled Part 14

Det eneste jeg tenkte på var å komme meg vekk derfra. Jeg satt meg raskt ned på huk og prøvde desperat og kravle forbi ham uten å bli treffet av vannet. Men han var både raskere og sterkere enn meg. Da jeg var like ved føttene hans og følte at jeg kom til å komme meg unna, grep han etter armene mine og dro meg opp. Jeg gispet høyt og hylte litt da han slang fra seg geværet og løftet meg opp fra bakken og opp i armene sine.
«Neeeei!» hylte jeg i mens Zayns brølende latter kom ut fra den gapende munnen hans. Jeg gliste bredt og hylte, kjempet desperat for å komme meg unna Harrys stramme grep. Men han holdt meg hardt inntil brystet sitt, og jeg skjønte at uansett hvor hardt jeg prøvde, kom jeg ikke til å komme meg unna de digre musklene hans. Jeg hadde tapt. Kampen var tapt. Jeg hadde tapt for Harry. Jeg følte meg både irritert og glad og flau og ydmyket på samme tid.
Plutselig begynte Harry å løpe rundt med meg i armene sine. Jeg humpet opp og ned da han løp, og for hver gang jeg fløy i luften føltes det som om jeg skulle dette rett i bakken. Men Harry holdt meg fast og slapp meg aldri.
«Stopp!» hylte jeg og lo da han plutselig begynte å snurre rundt med meg i armene sine. Jeg snurret rundt mange runder før han endelig stoppet. Hodet mitt snurret rundt og i mange sekunder var jeg helt desorientert.
Jeg hørte noen grumsende lyder som kom fra Harry, men jeg skjønte ikke hva han holdt på med. Han kastet litt på hodet mot der Zayn satt. Så hørte jeg at Zayn pustet irritert og klappet sammen kameraet før han gikk inn i huset og lukket døra etter seg. Harry hadde åpenbart bedt ham pigge av.
Harry så ned på meg og gliste bredt. «Ser ut som at jeg vant,» sa han og trakk på skuldrene som om det var null stress. «Hvem var det som ikke skulle løpe til mamma, sa du?» Han flirte dumt og bøyde seg ned mot meg, før han begravde ansiktet sitt i nakkegropen min. Håret hans kilte mot kinnet mitt, og jeg kunne ikke la være å fnise.
«Du har ikke vunnet enda!» sa jeg, nektet å gi meg. «Du vinner ikke før jeg gir opp!» Jeg gliste og hevet øyenbrynene mot ham. Han smilte bredt tilbake og ristet liksom oppgitt på hodet. Han lente ansiktet sitt ned mot nakkegropen min igjen, men plutselig begynte han å blåse på halsen min. Det var på den måten som når fedre blåser på magen til babyene sine for å få dem til å le. Det var det som var reaksjonen min også: Jeg hylte høyt og begynte å hylle. Som sagt var det å bli kilt min største svakhet, så jeg kastet armer og ben rundt meg, var helt desperat etter å slippe unna.
«Greit!» hylte jeg og lo, kastet på hodet for og slippa unna ham. «Jeg gir meg, jeg gir meg, jeg gir opp! Jeg takler ikke dette!» Jeg lo og prøvde å presse meg bort fra ham, men han holdt meg fortsatt oppe fra bakken. Jeg befalte ham å slippe meg ned, men han nektet å høre på.
«Du skal få en premie!» lovet jeg og gliste. «Jeg gir deg en premie! En medalje eller sjokolade eller blomster, hva som helst!»
Harry gliste litt før han så meg dypt inn i øynene. Han sendte meg et skjevt smil som fikk hjertet mitt til å smelte sammen. «Jeg har allerede det eneste jeg trenger.»