Sucker for pain

1; Den blonde djevelens mesterverk

"Fy fader, nå tuller du med meg!" skriker jeg illsint mellom sammenbitte tenner og røsker i bildøra for å komme meg ut, men døra er låst. Som den smarte dama søsteren min er, har hun sørget for å kjøpe seg en bil hvor den eneste låsemekanismen er bilnøkkelen. (Jeg kan se for meg ansiktet hennes da hun studerte bilen innvendig på leting etter en låseknapp på dashbordet, og smilte djevelsk for seg selv da hun ikke så en mens hun tenkte "ingen knapp – masse morro".)

Jeg biter meg på innsiden av kinnene ved synet av Robins rygg mens hun går fornøyd vekk fra bilen, og klekker ut en hevn like grasal som begynnelsen på tredje verdenskrig. Jeg kjenner henne godt nok til å vite at hun ler ondskapsfullt selv om jeg ikke kan se ansiktet hennes, og da skoleklokken ringer inn angrer jeg bittert på at jeg så mye som tenke på tanken på å legge ut et "førstemann til inngangen" da bilen ennå gikk.

Se hva konkurranseinnstinktet mot søsteren min har ført oss til så langt i dag: første skoledag, og jeg er allerede ute på tynn is.

Elevmassene ute på skoleplassen beveger seg innover som vann som renner ut av flasken i bakvendt film, og etter bare et øyeblikk sitter jeg igjen alene utenfor skolen, innelåst i en bil. Jeg skjønner fort at det vil ta sin tid før Robin bestemmer seg for å åpne opp for meg, og setter meg dermed godt tilrette i det eksklusive skinnet på setene hennes, med armene i kors over brystet.

Etter en liten stund svinger det inn en sølvblank, lav bil på plassen, og siden det eneste som beveger seg mer enn søppelet jeg har slengt rundt i bilen for å irritere Robin er nettopp den, holder jeg blikket på den helt til den har stoppet. Døra går opp, og ut går en lang og slank ung mann med grå hettegenser under en ekslusiv vest. Buksene sitter fint på beina, og skateskoene er altfor rene til å være en skaters. Han har et par solbriller hvilende på nesa, og til min overraskelse drar han de opp på hodet (så håret står ut til alle kanter), for deretter å skue tenkende utover skolen. Da han får øye på meg myser han, og jeg trekker opp øyenbrynene i et hva-glor-du-på-uttrykk (som jeg er så flink til), og han svarer med å sette opp akkurat det samme. Jeg kjenner jeg blir litt stille irritert bak alt det andre som danser rundt i kroppen fordi gutten ser ut som en supermodell, og jeg himler med øynene og ser i en annen retning. I utkanten av synsfeltet mitt kan jeg se at han ler, før han skyver headsetet som hviler rundt halsen hans opp rundt hodet, så brillene glir ned på nesa igjen. Han smeller igjen bildøra og låser den, før han plasserer hendene i lommene på vesten sin og går inn i bygget.

Plutselig klikker det i bildørene, og jeg skyver endelig opp bildøra og faller nærmest ut. Jeg får dratt med meg sekken i fallet, og smeller døra hardt igjen før jeg snubler meg inn i skolebygget. Til tross for at jeg aldri har vært her før, vet jeg hvilken vei døra skal svinges (den skal svinges ut, hehehe) , og jeg ser ned på armbåndsuret mitt for å se hvor sein jeg er. Plutselig dunker jeg skulderen inn i noen (hvis den noen må være sterk, for det jeg dunket inn i var hardt som stein), og klynker av smerten som oppstår under huden.

Hva er det med folk her og det å være for sein? (Bra for meg da, så er jeg ikke den eneste...)

Jeg ser litt fortumlet bort (og merker meg selv ved at jeg for første gang dette århundret har sett bort på noen, og ikke opp på noen) på personen jeg dunket inn i, og jeg himler med øynene.

"Hva faen, Robin, hva gjør du her?"

Personen kremter utilpass av replikken min, og jeg tar et nøyere overblikk over steinen jeg kræsjet inn i. Det lyse, kortklipte håret skal vise seg å ikke være Robins, men en liten gutt med lyse, uskyldige øyne.

Nei, se på han da. Sukkerklumpen.

"Bekla–"

"Oi, sorry, trodde du var søsteren min," buser det ut av meg, og han rykker hodet nesten litt forskrekket bakover. "Oi, sorry," gjentar jeg da jeg skjønner det neppe kan være et kompliment at jeg trodde han var henne. "Dere har likt hår..."

Han heiser øyenbrynene før han krøller dem, og jeg klasker en fisk i trynet mitt inni hodet.

Gutten kremter. "Eehh, okei..." Etter det oppstår det en litt klein stillhet, og jeg gløtter ned på t-skjorta hans, som har en diger, brun flekk på seg. "Hvorfor er ikke du inni auditoriet?" spør han plutselig, og jeg ser kjapt bort i retningen til døra merket med "auditorium" før jeg ser på ham igjen.

"Eehh," sier jeg bare, og gidder ikke si at det var fordi søstera mi var et rasshøl.

... Men når jeg tenker meg om vil hun sikkert ikke merke hvis hun har én mindre mulighet til å få en venn her... "Søstera mi kjørte på en kattunge med mening, så jeg måtte gå til veterinæren med den." Og så legger jeg til: "Du kan ha sett henne her tidligere i dag, hun er like høy som meg og har likt hår som deg. Hun bare kjørte videre da hun hadde kjørt over den, men slapp meg heldigvis av så jeg kunne ta den med meg. Så derfor er jeg ikke her før nå." Jeg smiler, halvt fordi jeg syntes den grunnen var ganske bra, og halvt på grunn av ansiktsuttrykket til han foran meg.

"Seriøst?" spør han forskrekket, og jeg rister leende på hodet.

"Neida."

Han krøller øyenbrynene sine igjen. "Nei?"

"Hun låste meg inni bilen sin da hun gikk ut."

"Aaahhh." Han nikker forstående og trekker på skuldrene. "Sånn er søsken, vet du."

"M-hm," nikker jeg. "De er som dyr. Søster eller bror?"

"Bror. Eldre eller yngre?"

"Eldre."

Han nikker. "Samme."

"Fæle greier," kommenterer jeg og ser meg litt rundt. "Hvorfor er ikke du i auditoriet?"

Gutten gestikulerer ned mot t-skjorten sin, før han svarer: "Ei berte klarte å 'tilfeldigvis' søle litt kaffe på meg, så jeg måtte ut for å tørke det av. Rektor startet talen sin ganske nettopp, så hvis du skynder deg så har du kanskje ikke gått glipp av så veldig masse."

Jeg smiler takknemlig. "Takk skal du ha."

Gutten skal akkurat til å gå da han plutselig tverrstopper og ser tilbake på meg. "Hva heter du?"

"Amanda," smiler jeg og spør han om det samme tilbake.

"Prince," svarer han, og jeg står et øyeblikk og sammenlikner de blonde bølgene med en gullkrone. "Vi snakkes sikkert snart igjen, Amanda," blunker han, og før jeg har rukket å svare har han allerede gått mot noe jeg vil tro er toalettene.

Jeg snur meg og begynner på ferden bort mot aulaen, hvor hele den nye skolen min unntatt Robin sikkert sitter snille som hundevalper og hører på rektor.

++

Så guys Alvi gjør faktisk et comeback her !

Jeg satt og tullet rundt med et cover til en bok (og siklet over bilder av Fransisco Lachowski bebe) og så slo lyspæra seg på, og jeg tenkte "Alvi!! du skal ikke bare skrive en helt ny historie da???" og dermed er jeg her, med en splitter ny bok med et splitter nytt kapittel i en splitter ny T-skjorte det står ac/dc på.

Så jeg håper dere er like gira som meg og vil lese denne buken hær

puss puss :*