"Igjennom selv det mørkeste finnes det håp," sier jeg og ser på bildet som er grunnen til alt jeg har opplevd dette året. Hadde ikke det bildet vært til, hadde jeg ikke kommet inn på skolen, og alt dramaet hadde kun tilhørt et alternativt, parallelt univers. Men på en annen side så hadde jeg aldri møtt vennene mine. Jeg hadde ikke blitt kjent med Alec.
Det kommer et lite fres fra bak meg, og en varm hånd legger seg rundt den bare skulderen min. Jeg tar fyrstikkesken fra hånden idet Alec bøyer seg frem med den brennende fyrstikken.
Han drar til seg hånden sin og setter seg ned på huk foran det svarte, forhatte bildet og stirrer demonen inn i øynene.
"Au revoir, cochon," sier han på vakker fransk (selv om jeg er sikker på at betydningen ikke er like fin), og jeg tenner min fyrstikk også. Vi teller ned og kaster de små, brennende stakene inn i peisen på likt. Spriten tar øyeblikkelig fyr, og det er som om flammene svulmer opp av ingenting da de gjennomsiktig slikker til seg guttens uttrykk som om det var hans livsånd.
Alec stirrer inn i flammene, og med englevingene på den bare ryggen ser hele scenarioet ut som et vakkert og planlagt bilde av djevelens undergang. Engelen stirrer inn i flammene, mens en og en muskel slapper av.
Jeg åpner spjeldet og lar siste ånd av bildet kavle seg opp og ut av byen, vekk fra hverdagen og forhåpentligvis livet.
"Adjø, din gris," sier jeg da flammene etter en god stund er i ferd med å dø ut, og kun de siste restene tvinger seg selv til å gløde. Alec reiser seg opp og humrer, før han drar en hånd igjennom det løse håret mitt og planter et kyss på halsen min. Jeg fniser og dytter det bare brystet vekk. Han trer bakover og rufser til de gyldne hårlokkene sine. Han følger meg nøye med blikket da jeg snur meg og ser utover byen igjennom de gigantiske vinduene. Jeg hører en lav pipelyd, og plutselig farer det ned persienner, rommet blir helt mørkt, og dagen stengt ute.
Den svake gløden i peisen skaper en glorie rundt den nydelige gutten, og får øynene og håret til å se ut som flammer.
Han er plutselig borte hos meg og legger armene rundt den bare ryggen min, stryker fingertuppene løst mot huden og kysser meg forsiktig. Jeg ler, og han løfter meg opp i brudestilling før han varsomt setter meg ned på sengen.
"Nå er alle onde ånder ute, og alle griser også," sier han lekent som en liten gutt, og jeg setter meg ordentlig opp i det hvite, myke lakenet.
"Hva snakker du om?" erter jeg.
"Unnskyld meg?" ler han og setter seg ovenfor meg, stryker en hånd mot kinnet mitt, som er dratt opp i en halvdel av et stort glis.
"Er ikke du en gris?"
Alec plukker opp en pute og kaster den på meg. Håret mitt slynger seg vilt rundt idet den treffer ansiktet mitt, og jeg kaver meg ned under den ene hvite dynen som ligger nylig redd på sengen.
Jeg føler meg litt som en muldvarp inni alle de hvite lakenene.
Alec kaster dyna opp i været, og jeg ler og legger meg på magen. Han snur meg og legger dyna over oss som en teltduk, så det eneste som finnes i dette øyeblikket, er oss to under denne dynen.
Jeg stryker fingrene mine over leppene hans og nedover overkroppen.
"Ikke tease meg, du vet jeg blir keen." De vakre øynene hans studerer ansiktet mitt, og jeg tar inn synet av alt det vakre gutten er i besittelse av. De gyldne øynene, de myke leppene, rødmen som dekker over de små solskapte fregnene...
"Jeg elsker deg, Amanda," sier han plutselig, og varmen brer seg utover hele kroppen min sammen med rødmen. "Du er kanskje sta og trangsynt og av og til veldig naiv—"
Jeg slår han, og han utbryter et guttete au! imens han gliser stort som en sol.
"— og du er definitivt en skikkelig stor sucker for pain," legger han til og slår tilbake.
Jeg slår han igjen, og han ler skikkelig høyt.
"Men er smerten noe jeg må leve med, så får det bare være." Jeg skal til å slå han igjen på autopilot, men trekker meg unna i siste sekund, og ser opp i de store øynene hans, som gnistrer av nyfødte flammer. Han bøyer seg ned for å kysse meg, og jeg prøver å holde ham igjen nede hos meg da han løfter seg opp igjen. Jeg skal til å sette meg opp for å nå leppene hans, men han dytter meg svakt ned igjen og kysser meg på nesen.
"Jeg elsker deg, Amanda," gjentar han, og jeg lokker ham ned igjen til et kyss.
"Jeg elsker deg, Alec," hvisker jeg og han trekker seg vekk for å se på ansiktet mitt. Hele han sprekker opp i et stort smil da han ser oppriktigheten i det, og gleden og kjærligheten han utstråler får hver eneste kroppsdel til å kile.
Jeg stryker en gyldenbrun hårlokk vekk fra øynene hans og trekker han til meg. Han legger seg ned med magen mot min mage og brystet mot mitt bryst, og lener seg på albuer som er plantet på hver side av hodet mitt. Så lukker han alt mellomrom og presser leppene sine langsomt og lokkende, mot mine, mens kroppene våre presses hardere sammen.
Jeg fortaper meg i forelskelsen og innser at det jeg i hele skoleåret har trodd om meg selv, er feil, og at det er verdens beste plot twist.
Tross alle mine motsigelser helt fra starten av skoleåret, har folk hatt rett.
Jeg elsker Alec.
Og han elsker meg.
YOU ARE READING
Sucker for pain
Romance"Hvorfor kan du ikke bare la meg elske deg?" *** Amanda flytter fra problemene og begynner på et privat videregående, hvor hun har valgt å fordype seg i fotografi. På dette videregåendet finnes det mange forskjellige fordypningsfag - noe som ogs...
