Sucker for pain

(40;) Fortjener mer enn dette

A L E C

"Slutt for faen," knurrer jeg, og de to idiotiske kompisene mine fnyser.

"Når du ikke tar deg av moroa her så blir vi nødt til det, vend deg til det." Leo setter blikket hardt i meg, irritert over oppførselen min – som en guttegjeng skal vi – jeg – alltid sørge for moro, men jeg orker faen ikke. Han har smattet tørt om hvor gørrkjedelig jeg er nå i en halvtime alt, og truet med at hvis jeg ikke kommer tilbake til "meg selv" igjen snart så bytter han til design. Og jeg tror vi alle vet hvor lite skapt han er for den linja.

"Det er faen meg ingen ting morsomt med dette overhodet," spytter jeg hardt, spydigheten som en svart gift i ordene.

"Skjerp deg kjekken, synes du virkelig at ditt tap skal angå alle oss andre?" påpeker Carlos, en venn av Leo, og jeg stønner fornærmet.

"'Mitt tap', som for en uke sia var hele skolen sitt." Provosert trekker jeg hetta over hodet, blikker kompisene mine og lar hodet falle ned på pulten, der det blir liggende og dunke.

Jeg skjønner faen ikke hvordan alle kan være så "okei" – kremt, superglade – for at Amanda har slutta. Jubel, støy og latter runget korridorene da jeg kom til skolen i dag, og det stoppet ikke engang da det ringte inn. Selv i klasserommet er alle som gale bavianer, tydeligvis ikke det minste påvirket over den syke og forjævlige beskjeden som ble lyst ut av høyttalerne i går. Det er rett og slett bisart og ekkelt – det burde ikke være lov med sånt humør etter at skolen har presset en elev til å slutte.

Og det irriterer meg noe så inn i helvete at folk skal drive å gni gleden i trynet mitt hele jævla tiden.

"Men for faen i helvete, slutt fittetryner!" brøler jeg da det ikke blir ro rundt meg, og de jeg trodde bare var to gutter som skulle høre var visst hele klassen. Alle ser forskrekket og overraskede ut, med øyne som tallerkener festet på meg og enkelte med hengende haker.

Hvorfor er alle så overraskede?

"Bro, hva går det av deg?" undrer Leo lavmælt, og jeg himler giddeløst med øynene.

Hverken Leo eller Carlos var på skolen i går, og til min utrolige skuffelse så rikket de såvidt på en mine da jeg helt på nippet til å brekke sammen stampet inn i stua deres i går kveld og fortalte dem alt sammen.

Men da "Ja, hva hadde du egentlig forventet?" var det som møtte meg, dukket raseriet og skuffelsen opp igjen og fikk meg til å spytte tilbake et krasst: "At dere skulle være litt mer imøtekommende og varme som kompiser når jeg kom med hjertet røsket ut av brystet, dere stygge hjerteløse demoner."

Det var tydeligvis der hele "den-kjedelige-Alec"-fasen min begynte.

Akkurat idet jeg skal legge hodet ned i pulten igjen for å skygge alle de granskende og dømmende øynene, er det en liten jente bakerst i klasserommet som tar motet til seg.

"Hvorfor er du så sint egentlig? Er ikke dette det du alltid har villet?"

Jeg trenger ikke engang se på jenta for å klikke.

"Men for faen i helvete, kan du bare drite i!" Jeg skyter meg raskt opp fra pulten og dytter stolen hardt ned i gulvet bak meg så den deiser ned i flisene med et øredøvende smell som gir gjenlyd i trommehinnene et par sekunder etterpå. "Jeg ba aldri om dette," knurrer jeg og snur hodet skarpt for å sette blikket i henne. Hun ser ikke overbevist ut.

"En jente er blitt utvist fra skolen, en annen har kommet tilbake etter å ha blitt beskyldt for noe hun i–"

På dette punktet skygger røyken som kommer ut ørene for hvert eneste ord hun sier, og forhindrer meg i å forstå dem, så jeg avbryter: "Har foreldrene dine aldri lært deg at du burde holde munn i enkelte sammenhenger?"