Stemmen min brytes opp midt idet jeg innser det fakta at jeg ikke er gal, men at gutten faktisk står her. På gulvet mitt. I den nye byen jeg flyttet til på grunn av ham.
"Jeg nekter å tro at du har funnet noen annen," buser det ut han, den mørke stemmen like inntrengende som tordenskrall. Den krasse, nærmest nektende holdningen presser ordene frem nærmest som en forklaring på hvorfor han er her. Han virker såret bak det eplekjekke uttrykket – hvor ble det av hatet jeg følte for det? – smilet hans har for lengst forsvunnet, og nå forvandles uttrykket seg av bekymring. Han tar et steg nærmere da han ser det tåresmurte ansiktet mitt.
"Amanda?" Stemmen hans er så dyp at den høres ut som et drønn, og jeg rygger automatisk så avstanden mellom oss forblir stor. Klaustrofobisk kolliderer jeg inn i døra, redd for å komme for nær selv om han bare såvidt har rikket seg fra veggen med bildene. Redselen for at han skal komme nærmere graver seg i brystet som et spisende monster, redd for hva han – og jeg – kan komme til å finne på hvis han skulle nærme seg.
Stemmen hans skjærer igjennom den frykttunge lufta som en pil. "Går det bra med deg?"
Pusten som kommer ut av munnen min brekker opp i høye hikst, og den lille, kalde kroppen under meg gjør ikke motstand da Sofus fort som fy løper bort mot meg og tar tak i armen min for at jeg ikke skal treffe bakken idet kroppen faller mot bakken. Han trekker meg opp i en hard klem, legger den store hånda som et beskyttende skjold rundt kinnet, presser det andre inn mot den svarte hettegenseren så jeg kan kjenne de faktiske musklene under. Han holder godt rundt de skjøre skuldrene mine som om jeg skulle vært en skadd hundevalp, og trøsten jeg så lenge har lengtet etter brer seg rundt meg som et stort, godt ulleteppe.
Jeg gråter inn mot hettegenseren.
"Sjjjj," trøster han. Etterhvert stilner hikstende og han trekker meg med seg så vi blir sittende på sengen; jeg på fanget, med ansiktet inn i det myke stoffet som en liten smårolling. Grepet hans fortsetter å knuge rundt skuldrene, og han presser meg stadig nærmere inn mot seg.
"Hva er det som har skjedd med deg?" spør han mykt av bekymring, og den deilige stemmen gjentar seg som et ekko i hodet mitt. Jeg svarer ikke.
Istedenfor flytter jeg øynene opp på hans, og de barske, men elegante katteøynene gjengjelder blikket mitt, og flammene i dem får det til å kile nedover ryggen. Øyenvippene hans er helt sorte, i motsetning til Alecs brune, og peker oppover som enhver jentes drøm.
Han ser alvorlig ut, med en nyve imellom de kraftige øyenbrynene og sammenpressede lepper, som vanligvis pleier å være fulle og rosa.
Uten å tenke meg om strekker jeg på halsen, lar en hånd gli rundt den dunete nakken hans, inn i bølgene av hår og bikker på hodet til gutten, så han kommer enda nærmere, helt inn i rekkeviddet for...
... et kyss.
Leppene hans beveger seg først ikke, men etterhvert mykner de – litt nølende – opp, og han gjengjelder den aldri så lille kollisjonen.
Alle tanker og all fornuft fordamper vekk i øyeblikkets etterhvert oppstående hete, og før jeg vet ordet av det ligger den myke dynen under ryggen min, som etterhvert blir mer og mer naken.
Jeg smyger ham ut av hettegenseren, i det jeg forsvinner inn i en myk sky av ild og kjærtegn. Og velkjenthet.
++
Neste kapittel kommer når kapittel 29 til og med dette har 55 stjerner.
FORDI NESTE KAPITTEL ER CRAY
YOU ARE READING
Sucker for pain
Romance"Hvorfor kan du ikke bare la meg elske deg?" *** Amanda flytter fra problemene og begynner på et privat videregående, hvor hun har valgt å fordype seg i fotografi. På dette videregåendet finnes det mange forskjellige fordypningsfag - noe som ogs...
