Sucker for pain

42; Sucker for pain

Folkens, jeg vil veldig gjerne presentere for dere, det mest episke, betydningsfulle og mest tankevekkende (for min egen del) kapittelet i denne boka, kapittel 42.

Sucker for pain.

++

Faen i helvete, banner jeg inni meg, og beina mine setter opp farten til en utenkt destinasjon. Så lenge de bærer meg bort fra det brune hodet, er det godt nok.

Jeg kjapper meg rundt hushjørnet, der jeg finner en gutt røykende i en busk. Som første utvei hopper jeg mot den grønne veksten og kravler inn for å sette meg ved siden av ham. Han protesterer ikke, men møter meg velkommen med er aldri så lite smil.

"Nå er du faen meg stille, ellers blir det bank på oss begge," hveser jeg, og gutten tar et uimponert drag på rullen sin. Så blåser han røyken rett opp i ansiktet mitt og fniser.

Irritert vifter jeg den vekk fra ansiktet og snur hodet for å speide ut etter Alec. Han ser ut til å ha mistet meg.

Jeg puster lettet ut og kaster et blikk tilbake på gutten. Øynene hans er som limt fast på halsen min.

"Er det der en hickie?" snøvler han jovialt og strekker pekefingeren ut i et pek. Han lener den nærmere og nærmere helt til den rører huden min, og han utbryter et glad "booop". Jeg slår hånda vekk og tar meg skremt til halsen for å dekke den til. Jeg kan umulig ha et sugemerke nå - ingen har vært i nærheten av meg på riktig tidspunkt til at merket fortsatt skulle være synlig.

Jeg snur meg vekk fra gutten for å speide litt mer. Jeg skal akkurat til å kvele et gjesp da jeg kjenner noe vondt og bløtt på halsen, og jeg slår gutten vekk i ren refleks.

"Jo, hickie er det..." gliser han og tørker seg til det siklende smilet.

Jeg kvekker til og tar opp mobilen for å speile meg i selfie-kameraet. Og riktignok kommer det til syne et ørlite, men veldig synlig, sugemerke.

"Ha deg vekk, din perverse jævel," utbryter jeg og dytter den fjerne gutten frustrert i skulderen for å få ham vekk.

Han rikker seg ikke, men begynner istedenfor å le veldig høyt.

"Plis, det siste jeg trengte nå var et sugemerke..." Jeg legger hodet forover i hendene mine og stønner.

"Har du litt røyk til meg også, eller?" brummer det en mørk stemme fra himmelen, og jeg gidder ikke engang se opp fra nevene mine for å sjekke hvem det er.

Hvis jeg ikke kikker opp kanskje han ikke ser meg og går videre ...

"Ja, her!" Gutten jubler, men et høylytt stønn sier meg at noe ikke er som det skal; før jeg vet ordet av det er det ingen gutt ved siden av meg, og røyklukten forsvinner sammen med ham.

Etter en liten stund byttes den ut med en dyr, eksklusiv duft av parfyme, og tomrommet ved siden av meg fylles igjen.

En klein stillhet senker seg over oss, og det er nesten så tårene bryter ut i håndflatene mine.

"Kan du ikke plis ha deg vekk..." Det er ikke meningen at han skal høre det, men måten han vrikker seg ubekvemt på sier meg det motsatte.

"Det er ikke riktig så enkelt," påpeker han, og stemmen er rolig og behersket.

Jeg titter opp fra hendene mine og setter meg ordentlig opp. Men jeg holder øynene lukket.

Skuldrene våre møtes, og jeg trekker meg så langt vekk jeg bare kan bak denne lille busken.