Sucker for pain

17; Når telefonen ringer klokka ni om morran

Jeg visste jeg ikke skulle stolt på dem, jeg visste det.

"Så hvordan har det seg at vi sitter her uten noe hint til et bilde, når det er snakk om kun en håndfull dager før den skal leveres inn, og du sier at det er min skyld?"

Det er onsdag i dag, siste onsdagen før fristen til å levere inn oppgaven. Vi har hverken funnet sted å ta bildet på eller alle instrumentene vi skulle brukt. Vi gikk bort og spurte etter noe i går, som for eksempel et spesielt filter, men alt vi i utgangspunktet skulle ha var allerede tatt av andre grupper.

"Du har ikke gjort noen ting for denne oppgava, Amanda!"

"Og det har liksom du?"

Ikke ble det bedre da det plutselig viste seg at modellen var borte også, og skulle være borte til godt over mandagen.

"Dere kunne i det minste sagt på forhånd at Leo ikke kom til å være her. Nå er hele ideen ødelagt!" Jeg gnir meg ved tinningene, og kjenner stresset få det til å dunke jevnlig i bakhodet.

"Hvordan skulle vi vite det? Han fikk beskjed om å reise i går!" hevder Alec, og rødfargen som har blusset oppover kinnene hans sier meg at han deler stresset med meg.

Jeg sparker hardt i veggen så murpuss faller av og legger seg på skotuppen. Dette er siste dagen vi kan ta bildet, og vi har ikke engang en idé.

Jeg ble vekket av at mobilen min ringte klokka ni i dag, og holdt nesten på å ignorere det da jeg så det var Alec. Heldigvis valgte jeg å ta den, og han sa jeg måtte møte han bak bakeriet, fordi han måtte snakke om noe viktig.

Nå kun en halvtime og to brødskiver senere står vi her, med den kjølige høstvinden i nakken. Håret mitt står til alle kanter, bustete som et fuglereir, og med den store boblejakka til pappa slengt over skuldrene ser jeg mer ut som en bamse enn en jente. På beina har jeg fortsatt pysjamas-buksa, og skoene mine er et par slitte joggesko. (Jeg forbannet meg selv for å ha satt igjen Crocsene  hos Prince da jeg kom ned i gangen, men nå er jeg allikevel glad for at det ble noe annet – Alec ser som vanlig ren og stelt ut, med de dyre klærne sine og rene sko. Jeg hadde bare følt meg enda dummere hadde jeg tatt de limegrønne gummi-klumpene der...)

"Vi skal ikke kjøpe noe på bakeriet før vi gjør noe?" spør Alec etter en liten stund med furting og sparking av vegger, og jeg sukker.

"Jeg tok ikke med meg penger..." mumler jeg, og sparker en liten grusstein bort på en gammel brusboks som ligger på bakken.

"Null stress, jeg betaler." Alec drar meg med seg til framsiden, og bakeriet som var stengt da vi kom, er nå åpent. Lukten av nybakt brød og godsaker får det til å rumle i magen min, og jeg gløtter bort på utstillingene i vinduene før vi går inn. Inne på bakeriet omfavner varmen oss, og jeg kaster et kjapt blikk nedover klærne mine. Hvorfor under noen som helst omstendigheter tenkte jeg det var godt for å gå i pysjamas? Tenkte jeg at jeg skulle rett hjem igjen etterpå?

"Hva vil du ha?" spør Alec, og jeg kikker bort på det i disken.

"Jeg tar det samme som deg," svarer jeg, uten egentlig å ane hva han har tenkt til å ta. Hva er det egentlig badboyer som han liker?

Jeg får ikke med meg hva han bestiller, men kjenner jeg blir gira da damen tar opp to skolebrød og legger dem i en pose.

"Tar dere med eller sitter dere her?"

"Vi tar det med."

"Vi sitter her."

Svarene kommer ut i kor, og vi ser raskt bort på hverandre. Jeg hadde egentlig hatt lyst til å ta det med, ettersom at jeg ikke hadde hatt lyst til å sitte her sammen med ham, så noen – spesielt ikke han – kunne misforstått dette som å være en date.