"Sånn serr, du burde vurdere å klippe håret ditt sånn som meg. Jeg kan gjøre det. Klippe håret ditt mens du sover. Du kommer ikke til å angre, tro meg. Jeg mener, se på håret ditt! Et eneste stort jævla fuglereir!"
"Hold kjeft, Robin."
"Sånn sier du ikke. Vær nå litt høflig mot den snille storesøstra di."
"Sier du, som kaller håret mitt for et jævla fuglereir?"
Robin trekker på skuldrene, og legger en skive gulost på brødskiva. "I motsetning til deg, så ser håret mitt fint ut."
"Håret ditt ser ut som gulosten du har på skiva."
"Og det er nettopp derfor jeg elsker gulost!" Hun stapper brødskiva i munnen og presser den ned halsen før den har rukket å bli tilstrekkelig tygd.
"Pass på så du tygger maten ordentlig, så du ikke setter den fast i halsen."
"Åå, se, hun bryr seg om meg!"
Jeg himler med øynene. "Jeg tenker på brødskiva, din dust. Stakkar liten skal ikke trenge å tilbringe mer tid med deg enn nødvendig."
"Enda en ting du burde lære av meg – å være morsom." På null komma niks har søsteren min smurt seg en til brødskive, som hun stapper inn i en gjennomsiktig plastpose og hiver oppi den røde ryggsekken som ligger åpen ute i gangen. Treffsikker som alltid.
"Jeg trenger ikke deg til å oppdra meg," mumler jeg og tar tak i et eple og veier det litt i hånda.
Robin klør seg i håret. "Nei, du har kanskje rett. Etter litt mer tid med Alec har du kanskje lært deg å leve livet."
Atter en gang kom jeg hjem ganske sent i går, i Alec sin bil. Det er tredje gangen på to uker nå, og jeg skjønner at folk begynner å bli mistenkelige.
"Vet du hva, jeg forandrer mening," opplyser jeg. "Den brødskiva kan gjerne sitte i halsen din en stund."
Robin ser opp på klokka imens hun stryker en hånd igjennom den myke, lyse panneluggen som knapt når ned til de mørke øyenbrynene. Det ene øyenbrynet er hovent og rødt, og en fersk piercing er skutt igjennom og glinser matchende med huden. Jeg hater å innrømme det, men søsteren min begynner å se veldig kul ut.
"Klokken er slagen gå-ut-i-bilen-tid. Vamos."
Jeg tar med meg eplet og legger det oppi veska mi da jeg har plukket den opp fra kjøkkenbordet og lagt den over skulderen.
"Får jeg sitte på med deg i dag?" spør jeg da vi sparker på oss skoene. Hun ser opp fra skoene sine, og på måten hun heiser det ene øyenbrynet på, ser jeg at hun kommer til å foreslå noe litt annet. "Alec er opptatt," skyter jeg inn, og hun gliser.
Vi låser døra bak oss da vi har kommet oss ut, og hopper rett ut i bilen.
"Kort dag i dag?" spør Robin, og jeg nikker.
"Jup."
"Sjæl."
Vi svinger inn ved skolen, og jeg kan se en glinsende bil parkere like ved.
Det kribler overraskende nok i magen.
"Challabais," hilser Robin da vi er ute, og jeg vinker åndsfraværende til henne da hun strenter snertent inn i skolebygget.
"Hei, Skjønne," sier plutselig en mørk stemme inn i øret mitt, og jeg snur meg rundt med hjertet dunkende hardt i brystet.
"Hei," smiler jeg sjenert.
Han gjengjelder smilet mitt, og det er som om det skinner to soler i øynene hans da jeg ser opp i dem. "Du smiler jo," ler han, og det er like før jeg begraver ansiktet mitt inn i t-skjorten hans for å skjule at jeg rødmer. Jeg gjør det ikke da, da det ikke føles riktig.
Det er sånne ting man gjør med nærmere venner. Alec er... en klassekamerat.
Og som nettopp kalte meg Skjønne...
"Jeg synes Skjønne er et merkelig kallenavn fra din side," innrømmer jeg, og Alec rynker brynene.
"Nei, det synes jeg ikke. Hva om jeg faktisk synes du er skjønn?" spør han oppriktig, og jeg tvinger vekk smilet for å virke litt sofistikert.
"Det er sånne ting gutter sier til alle jenter for å få deres oppmerksomhet."
"Da er det i hvert fall én ting du har fått med deg."
Nå er det min tur til å krølle brynene, og jeg spør ham hva han mener med det. Han trekker på skuldrene, og legger hendene i lommene. Da begynner det å ringe en liten alarm i bakhodet, og det vrir seg i magen da jeg kommer på hvor jeg har sett den gjenkjennelige gestikulasjonen før.
Søren. Prince. Jeg dro i går uten å si noe til han, når vi egentlig hadde planer.
"Kanskje jeg i likhet med alle andre gutter vil ha oppmerksomheten di–"
"Faen, Alec. Jeg må finne Prince," sier jeg, og jeg forstår ikke at jeg har avbrutt ham i å si noe før jeg ser det på ansiktet hans.
"Prince?" lurer han, og solene blir borte så fort han gjentar navnet.
Jeg gnir håndbaken frustrert i pannen. "Faen," mumler jeg, og snur meg for å se om han er i skolegården. "Sorry Alec," beklager jeg, og han ser opp i lufta over meg da jeg snur meg tilbake til ham igjen. Han sier ingen ting. "Du, vi snakkes. Jeg må bare si ham noe."
En dum følelse sprer seg i magen min som tung tåke da jeg skjønner at det høres fryktelig dumt ut for Alecs ører. Jeg burde uttale meg mer, men jeg blir stående og bare se på Alec.
"Vi snakkes etterpå, okei?"
Alec ser endelig ned på meg, og nonchalansen i dem gjør meg tørr i munn.
"Greit."
Så vandrer jeg av sted, på leting etter min gode venn, som jeg kanskje eller kanskje ikke kan ha såret.
Alt opp til hva han har hørt fra andre.
++
GOD JUL!!! <33
Et kort kapittel i dag, men jeg hadde så lyst til å oppdatere...
Jeg håper dere likte det, selv om det var litt kort da
Jeg er veldig glad i dere, og dere må ha en fantastisk juledag/morgen/kveld alle sammen!!!
Stem hvis dere føler for det, og kommenter veldig veldig gjerne <33
Lub ju all c:
YOU ARE READING
Sucker for pain
Romance"Hvorfor kan du ikke bare la meg elske deg?" *** Amanda flytter fra problemene og begynner på et privat videregående, hvor hun har valgt å fordype seg i fotografi. På dette videregåendet finnes det mange forskjellige fordypningsfag - noe som ogs...
