"Aurora! Så utrolig koselig!" smiler mammas venninne (som jeg kan vedde ti spenn på at tydeligvis er moren til Alec), og de gir hverandre en stor klem. "Hvor mange år siden er det nå? Tjue?"
Jeg står som fastfrosset der på gulvet, og klarer ikke gjøre annet enn å stirre stivt på gutten, som bare gliser fornøyd med det ekle smilet sitt, før han lar blikket gli over huset vårt, for så over meg.Han ser altfor fornøyd ut.
Skulle hatt et sandpapir, så jeg kunne tørket av ham det gliset for alltid, tenker jeg.
"Nå," sier mamma, og vekker meg fra transen. "Jeg tror ikke du har møtt Alec, Amanda, sønnen til Elisabeth," sier hun, og jeg skritter litt nervøst nærmere. Alec skal akkurat til å åpne munnen, men jeg går han i forkjøpet, og stirrer hardt på han.
"Nei, det tror jeg ikke," svarer jeg, og Alec trekker likegyldig på skuldrene.
"Nei," istemmer han, og det kommer nesten ut som lyden fra gjespet til en løve, og den dype lyden fra stemmen hans får det til å kile i nakken.
"Ja, men da får dere jo nesten hilse da!" smiler mamma, og de to damene rydder veien, så jeg kan få gå bor til han.
Jeg går langsomt, og da jeg er borte ved ham, står han allerede klar med hånda. Jeg tar den, og han rister den med ordentlig grep.
"Hyggelig å møte deg," smiler han, og jeg smiler svakt tilbake og nikker. Vissheten av at han er så hyggelig bare fordi mødrene våre er tilstede, svir litt. Hadde han vært så hyggelig hele tiden, hadde jeg kanskje kunnet like han.
Bare kanskje.
"Ja, jeg får vel nesten se til å dra," sier han så og ser på moren sin. Moren hans ser litt på han, før hun kommer med et lite "ååhh".
"Du kan ikke bare bli her litt da, det er jo så koselig her?" sier hun, og jeg kjenner jeg bli tørr i munnen.
"Nææ," sier han, før han sier litt lavere, sånn at egentlig bare hun skal få det med seg; "hun venter, og jeg kan ikke være for sen."
Elisabeth nikker forstående. "Dere får bare unnskylde han, han har en avtale med kjæresten sin," sier hun og trekker skuldrene litt oppover og hånden foran munnen, som om hun morer seg litt.
Alec klynker. "Hun er ikke kjæresten min..." mumler han, før han ser på klokka si. "Det var veldig hyggelig å treffe dere."
Mamma ler fjollete, og det er tydelig at hun liker ham. "Vi får vel invitere dere igjen en annen gang, så du kan få bli bedre kjent med Amanda her," sier hun, og gestikulerer mot meg.
Han ler. "Veldig gjerne." Så åpner han utgangsdøra igjen, og rett før han smetter ut tilføyer han et: "Han en fin kveld!", og så er han borte.
"Er ikke han kjekk?" plaprer mamma, og dytter meg svakt i siden med albuen sin. Jeg himler med øynene, men passer på at ikke Elisabeth ser det.
Da det er middag, sitter jeg og Robin inne på kjøkkenet, mens venninnene sitter ute i spisestua og nyter maten og hverandres selskap.
"Hu dama der har en sønn som går i klassa mi," sier plutselig Robin.
"Jeg vet," sier jeg, og orker ikke bry meg. Vi blir bare sittende i stillhet imens klokka tikker. Robin finner fram mobilen sin, og samtalen dør helt ut.
YOU ARE READING
Sucker for pain
Romance"Hvorfor kan du ikke bare la meg elske deg?" *** Amanda flytter fra problemene og begynner på et privat videregående, hvor hun har valgt å fordype seg i fotografi. På dette videregåendet finnes det mange forskjellige fordypningsfag - noe som ogs...
