"Så angående klasseturen." Mamma klasker et hefte av ark ned foran meg på kjøkkenbenken og setter seg ned på barstolen ved siden av meg. På arket står det i store, fine bokstaver.
Semestertur, klassen for fotografi – Alpene, Sveits
Et bredt glis brer seg om leppene mine, og jeg ser opp i det rynkefrie, unge fjeset til moren min. Det store, varme smilet hennes er omkranset med lepper som ligner mine egne, og oppspiltheten i øynene hennes får henne til å se ut som en engel.
Hun blar ivrig i heftet. "Dere blir borte i en og en halv uke. Første natta tilbringes på et motell i Montreux, der en viss Freddy Mercury, som jeg tilfeldigvis elsker, hadde hus, for så å dra opp til Alpene der dere skal bo i et gigantisk hus med etasjevis og basseng, dere skal fotografere, og hæ? Hørte jeg også at alt er på skolens regning?"
Det plinger plutselig i mobilen min, som ligger ved siden av heftet, og mamma ser nyskjerrig på den før hun sender meg et blikk som både er mykt og begeistret. Da jeg plukker den opp ser jeg at meldingen er fra Prince. Unnskyldende ser jeg bort på damen ved siden av meg, og skeier i meg litt müsli fra frokostskåla mi.
Prince: mamma freaker helt ut
Prince: den klasseturen kommer til å bli hennes siste tanker hvis hun fortsetter sånn som dette
Jeg taster kjapt tilbake.
Meg: sjæl ass
Prince: hvordan gikk det igår forrestn? Så du ble med Alec noe sted
Hjertet mitt begynner å verke, og da jeg ikke har satt oppmerksomheten min tilbake på mamma etter en periode på ti sekunder, sukker hun og går sin vei. Heftet blir liggende igjen på kjøkkenøyen, og gliser stort; LES MEG.
Så jeg sukker jeg også, og begynner å bla i det imens jeg tenker på hva jeg skal svare. All informasjonen om turen gikk vi igjennom på skolen dagen før, så jeg stirrer bare tomt, men tankefullt, på ordene som danser meningsløst i hodet sammen med andre tanker da jeg våger meg til å skumlese.
Prince: er du der?
Meg: ja.
Prince: så hvordan gikk det?
Jeg skyver heftet ifra meg, og begynner å taste igjen, med numne fingre.
Meg: dårlig
Prince: men dere virket jo så glade da jeg sa farvel på skolen
Prince: vil du at jeg skal ringe deg?
Verket i brystet begynner å kjennes oppover halsen også, og plutselig merker jeg at øynene begynner å svette.
Meg: ja
Jeg tørker øyesvetten raskt bort med håndleddet da Prince ringer, og jeg legger telefonen inn til øret. Stemmen hans spraker litt da han snakker.
"Går det bra med deg?" Stemmen hans høres engstelig ut, og jeg prøver å renske den såre strupen. En sval trygghetsfølelse begynner såvidt å ta over verket, og presser tilbake alle følelsene som plutselig har overveldet meg.
"Ok," svarer jeg kort, og stemmen stopper der da jeg ikke kommer på noe mer å si.
"Vil du forklare meg hva som skjedde?" undrer han, og jeg kan se for meg hvordan de lyse, krøllede øyenbrynene ligger som et tak over to bekymrede øyne. Jeg kremter og begynner å forklare, med jevnlige pusterom og kommentarer fra gutten i den andre enden av røret.
"Akkurat, ja," er det han sier – eller sukker – da jeg har forklart alt. "Akkurat."
"Så hva tenker du?" spør jeg omsider, da det blir helt stille. "Hva skal jeg gjøre?"
"Jeg vet ikke," svarer han ærlig. "Det er ikke lett å vite når man ikke vet hva det egentlig dreier seg om, så langt kom dere jo ikke..."
Påminnelsen dunker meg hardt i brystet og jeg legger hodet ned i boret foran meg – passer på så det ikke er oppi müslien. "Nei, og jeg har heller ikke fått snakket med eller sett ham siden, han har jo ikke vært på skolen. Han var der ikke i dag heller." Jeg tenker det høyt, og hører fortvilelsen ta over ordene da jeg stotrer dem frem.
Jeg hører bare et brum fra andre enden.
"Du tror ikke..." begynner jeg, men angrer så fort jeg har sagt det. Det vil bare høres teit ut når jeg har motsagt det helt siden skolestart.
"Tror ikke hva?" fortsetter ham, og jeg lukker øynene hardt igjen, så hardt igjen at jeg får vondt i dem.
"At han er forelsket i meg?"
Igjen blir det stille, og stillheten er nesten kvelende.
"Det er jo bare én måte å finne ut det på." Jeg trodde han skulle høres sint ut av forslaget, jeg vet ikke engang hvorfor, men det gjør han ikke – han høres bare veldig voksen ut når han svarer. Og nøytral. "Du får nesten spørre ham selv."
Med det tar vi farvel og avslutter samtalen. Jeg legger mobilen betenksomt ned på bordet igjen, og roter litt å "middagen" av frokosten med skjeen min. Så legger jeg skjeen ned og tar mobilen opp igjen.
Meg: ved parken i kveld, klokka 1800. Jeg må si noe.
Jeg skrur av mobilen så fort jeg har trykket send, og så går jeg opp og legger meg i senga mi, med ansiktet opp mot taket. Der blir jeg liggende utmattet, tankefull og kald som en stein, helt til klokken nærmer seg, og jeg begynner å gjøre meg i ordning og drar ivei til byen. Så får han selv bestemme om han vil møte opp eller ikke.
Akkurat som sist gang.
YOU ARE READING
Sucker for pain
Romance"Hvorfor kan du ikke bare la meg elske deg?" *** Amanda flytter fra problemene og begynner på et privat videregående, hvor hun har valgt å fordype seg i fotografi. På dette videregåendet finnes det mange forskjellige fordypningsfag - noe som ogs...
