Sucker for pain

7; They've returned

Jeg legger sekken fint inn i skapet mitt da de entrer skolen. Det er som om et stille gys går igjennom gangen, og da alle de andre snur seg i retningen deres, følger jeg med.

De kommer gående med de korte skjørtene og utringede toppene sine, svinsende med den ene foten perfekt foran den andre, så hoftene svinger ut til siden ved hvert skritt. Bak i hodet mitt spiller jeg av Pretty girls av Iggy Azalea og Britney Spears mens de går nedover, og jeg kjenner det gå kaldt nedover ryggen min da de er nærme nok til at jeg kan se ansiktene deres. Det står skrevet Bitch i pannen deres, og hvordan de stirrer kaldt på folkene de går forbi får meg til å synes fryktelig synd på den lille jævelen som har havnet i trøbbel med dem nå.

Og så merker jeg at de stirrer på meg.

Jeg grøsser.

Jeg står helt stille mens de kommer nærmere – det eneste som skjer er at jeg lukker skapdøra mi forsiktig. Jeg kjenner pulsen øke da de bare er noen skritt nærmere, og da de er så nærme at jeg kan se at Agathas leppestift er smurt litt utover på den ene siden, løfter Jessica hånden sin.

Og så slår hun til.

Smellet kommer som et sjokk, og det er som om en brann sleiker hele høyresiden av ansiktet. Jeg kniper igjen øyne og munn, og venter på neste slag. Da jeg innser at det ikke kommer, åpner jeg først det ene øyet for å se om det er trykt, og så det andre.

Jentene har allerede snudd seg og begynt å gå nedover, med rake rygger og faste skritt.

Hele gangen er helt stille, og da jeg ser meg rundt, ser alle sjokkert på meg. Selv står jeg der som et spørsmålstegn, og er ikke helt sikker på hva som nettopp skjedde.

Først går det rykter om at jeg har ligget med en fyr, og så blir jeg slått dagen etterpå for en grunn jeg ikke aner hva er. Hva slags skole er egentlig dette? tenker jeg for meg selv, og snur meg forvirret rundt for å se på medelevene mine – ingen kommer bort til meg, eller sier noen ting.

Jeg slår blikket ned i bakken og svelger. Det var da fælt så vanskelig det skulle være for meg her på denne skolen?

Noens hånd smyger seg inn og holder rundt meg, og jeg puster tungt ut.

"Hvorfor er alle så rare mot meg?" spør jeg stille, og kommer på at ingen jenter – eller gutter – egentlig har kommet bort til meg ennå.

Prince blåser opp leppene sine ved siden av, før han slipper all lufta ut på en gang. "De frykter deg," svarer han ærlig, og jeg ser opp på ham.

"Hvorfor det?" Jeg gir han et forvirret blikk. Han lar øynene gli over de andre elevene, som omsider har kommet seg tilbake til det de gjorde før grisene kom vandrende og slo til.

"Vel," sier han. "Du står opp mot Alec og Jessicas gjeng, og det er det ingen andre her som tørr," forteller han, og jeg rynker brynene litt brydd. "De er liksom redde for å komme bort til deg i tilfelle du skal rette lyset mot dem også."

Jeg rister bedrøvet på hodet. "Det var jo aldri det jeg mente, da..."

"Nei, jeg vet det," sier han, og så poker han meg i skulderen. "Men, det er jo kun fjærde dagen av skoleåret. I fjor var det ingen som hadde funnet seg venner i løpet av den første uka," påpeker han og trekker oppriktig på skuldrene.

"Ja, nei, der har du vel et godt poeng," innrømmer jeg, og Prince smiler og klemmer hånda mi enda en gang.

"Dessuten," legger han til. "De som ikke vil ha deg som venn går glipp av noe." Jeg smiler av det han sier, og han blunker til meg. "Og jeg tror vel ikke akkurat at det er det som er problemet heller."