Neverland

Huset

Vann. Jeg får ikke puste. Jeg strever med å holde munnen lukket. En skarp smerte skjærer seg gjennom brystet mitt. Øynene mine begynner å lukke seg. Det var like før nå. Jeg vet at det ikke ville ta lang tid. Hvis jeg bare lar vannet ta over kroppen min, så vil kanskje alt være over. Kanskje... jeg endelig kan bli fri. Men akkurat når tanken streifer hodet mitt, knuser ruta som holdt meg innesperret, i tusen millioner biter. Jeg detter sammen på gulvet, og greier ikke å reise meg. Et par ben kommer mot meg, og han stiller seg stille over meg. Han gjør ingen ting. Sier ikke noe, beveger seg ikke. Etter en stund tar smertene overhånd og jeg sløver inn i en tung søvn. Det siste jeg husker er at han løfter meg opp og begynner å gå.

Det er mørkt da jeg åpner øynene. Litt lys slipper inn gjennom de mørke gardinene. Nok til å fylle rommet med et grått, skummelt lys. Jeg prøver forsiktig å løfte det ene benet ut av senga, og stivner til av smerten. Den skjærer gjennom kroppen min. Når det ene benet er ute av senga, må jeg kjempe mot smertene for å løfte det andre. Det føles som om tusen glasskår har trengt seg inn i under huden min. Etter noen minutter greier jeg å senke det andre benet mitt ned på gulvet, og prøver å ta et skritt. Jeg spyr ut over gulvet, men siden jeg ikke har spist noe på flere dager, er det mest vann med farge som kommer ut. Når jeg er ferdig tørker jeg meg om munnen og prøver igjen. Med litt stønning, greier jeg til slutt å komme meg bort til døra. Når jeg griper etter håndtaket og vrir om, åpner døren seg. Den er ikke låst, som vanlig. Han låser ikke døra, for han vet at jeg enten er for sliten eller har for vondt til å løpe av sted. Og uansett om jeg hadde greid å komme meg ut, ville jeg ikke møte folk på flere mil. Ingenmans land kaller jeg det. Huset i ingenmansland.