Neverland

Verre en noen gang

"Auuuuuu!" Skriker jeg høyt. Ben ler. Han fører stearinlyset lenger ned langs ryggen, og vipper det igjen. Smeltet talg renner nedover ryggen min. Jeg skriker igjen, og vrir meg av smerten. Jeg står bundet med armer og bein til et lite bord. Det er iskaldt i rommet, og bordplaten som er av et type metall, er dritkaldt. Ben går frem mot hodet mitt, drar bort håret i nakken og heller en stor dash med talg over. Smerten er helt syk. Jeg begynner å bli slapp i kroppen. Ryggen er helt rød. Ben tar tak i en "lapp" med smeltet talg på rompa mi, og rykker til. "Aaaauuuu!!" Han smiler. Etter ekkelt og sleskt smil. Øynene hans brenner seg bokstavelig talt inn i hjernen min. "Har du vondt søta? Ikke lenge igjen nå. Med mindre du vil avslutte nå... så kan vi kan flytte oss inn til soverommet." han ser reaksjonen min, og braser ut i latter. Og kommer ved et uhell til å søle smeltet stearin på armen min. Jeg stønner til av smerte. "Ops... min feil" Han ler enda høyere. Går et skritt bak og skyter resten av talgen over ryggen min. Jeg kjenner varmen spre seg over den. Det kommer garantert til å bli brannmerker av det. Vel... det får jeg bare tåle. Som Ben alltid sier: "det jeg gjør, får du bare finne deg i."

Men jeg begynner å bli kjempe lei av det. I starten, rett etter at Ben hadde tatt meg, trodde jeg at noen ville komme. At noen ville komme å redde meg, befri meg... hvis man kan si det sånn. Jeg husker ikke hvor lenge legge ventet, før jeg skjønte at det ikke ville komme noen. Hvert fall i fire måneder. Ben prøvde å si at det ikke kom noen. At ingen brydde seg om meg. Ingen ville ha meg. De var bare glade for at jeg var borte. Vel... jeg trodde han ikke. Ikke på starten i hvert fall. Selv om jeg ikke husker foreldrene mine, tror jeg nok de ønsket meg. Kanskje de lette etter meg. De tror nok at jeg er død nå. Ben sa det en gang. At når noen er borte i mere enn tre år, sier man at de er døde. Men jeg er ikke død! Jeg er akkurat her. Jeg ligger med puppene ned i et iskaldt bord, og med varm stearin rennende nedover sia. Jeg skulle ønske jeg kunne skrike. At jeg kunne skrike så høyt... at noen kunne hørt meg, og satt meg fri.

Dette her har vart lenge nok. Om én måned har det gått elleve år. Jeg fyller 16 i år. Tror jeg. Det sier i hvert fall Ben. Helt ærlig husker jeg ikke. Jeg husker ikke min egen bursdag engang. Husker ikke når, hvor og av hvem jeg er født. Jeg husker ingenting. Alle minnene mine er fra dette jævla stedet. Ingenmannsland. Dette jævla huset i ingenmannsland.

Sånn... da kom det en ny del.😀 Som jeg skrev tidligere sliter jeg litt med skrivesperre, og har nesten ingen ideer om hva som skal skje videre. Så bare å komme med noe  forslag. Tar imot alt av hjelp. Håper dere liker det jeg skriver. Tror jeg kan love at det kommer en ny del i morgen. Ha en fin dag videre.