Neverland

Kamp

Ben strekker ut armen, og ser meg dypt inn i øynene. Han vil at jeg skal ta den. Vise at jeg er med på leken. At jeg liker å være ei som blir dyttet rund, behandlet som dritt, og tatt når enn han ønsket det.
Han vil at jeg skal vise at jeg respekterer han. At det er han som er sjef. Saken er bare den... at jeg virkelig ikke respekterer han.
Faktisk, er jeg så langt fra respekt som mulig. Jeg vil ikke se han. Vil ikke snakke med han. Vil ikke høre den tunge pusten hans, når han kroppen hans presser seg mot min.
Jeg vil ALDRI se han igjen! Men desverre, går ikke alltid ting som man selv vil.

Når jeg ignorerer hånden hans, sukker han fortvilet, og ser ned i gulvet.
"Isa, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Du vil ikke prate. Du vil ikke ligge, og du vil ikke ekspimentere. Hva skal jeg liksom gjøre for at du kan bli fornøyd? Det er ikke akkurat sånn at jeg bare kommer til å la deg løpe skrikende ut av huset."
Han møter blikket mitt, og jeg holder pusten. Det er det jeg vil. At han bare skulle latt meg løpe.
Hvorfor kan han bare ikke det? Hvorfor trenger han meg? Som han sikkert har sagt en million ganger... jeg har jo ingen verdi.

"Kan du i det minste late som om du har det bra? Jeg gir deg jo alt du trenger. Mat, klær, og en seng å sove i. Du har mye mere enn tusenvis av andre barn. Skjønt, nå er du jo ikke akkurat et barn lenger da."
Enda en gang glir blikket hans over den velformerte kroppen min.
Helt automatisk retter jeg meg opp i ryggen. Hvis han vil ha meg. Så kan han få lov til å kjempe om meg. Jeg kommer ikke til å gi meg uten kamp.

Ben tar et raskt skritt fremover og langer ut etter meg. Jeg hopper til siden, og istedet for å treffe meg, fyker han inn i bordet ved veggen.
Han bråsnur seg, og prøver på nytt, men jeg er for rask. Nå har jeg fått nok.
For lenge har jeg funnet meg i det han har gjort. Nå skal det forandres. Hvis han vil ha noe fra meg, hva det enn skule være, får han kjempe om det. Hver bidige lille bit. Aldri mer skal han komme under mine klær igjen uten en kamp.

Enda en gang tar Ben sats, og denne gangen treffer han meg, med full styrke.
Armen hans treffer brystet mitt så hard at all luften forsvinner. Jeg vakler bakover, og har varskligheter med å se forbi det tåkete laget som dukker opp i synsfeltet mitt. Nå er det over. Nå har jeg tapt.
Han har overtaket, og når jeg prøver å tørke bort tåken fra øynene mine, slår han meg så hardt i hodet, at jeg faller om. Alt blir svart. Han har vunnet.

Da kom det en ny del. To dager på rad😫😅 har verken hatt lese eller skive lyst de siste månedene. Men håper at det snur nå☺ skal prøve å skrive så ofte jeg kan.

Tusen takk for over 1,8k lesere😫 utrolig takknemlig❤