Neverland

Forslått

En høy lyd, river meg løs fra søvnen, og tilbake til nåtiden. En høy, skrikende lyd.
Jeg setter meg brått opp i sengen, og bruker en stund, bare på å skjønne hva det er som skjer.
Det er ikke Ben som skriker. Det er heller ikke fra tv-en på stua.
Dette skriket er mye skarpere, mye høyere, og mye nærmere.
Dette skriket kommer rett utenfor, i korridoren. Og det er et jentehyl. Et skrik fra ei vettskremt, ung jente.

Jeg reiser meg varsomt, og går bort til døra. Et øyeblikk blir jeg stående bak den, uten å vite hva jeg skal gjøre. Men så drar jeg det ned, og går ut i gangen.
Det er ingen der. Instinktivt skjønner jeg at noe er galt. Noe er veldig, veldig galt.
Hvis det er det jeg tror det er, så er det så galt at jeg ikke kan gi uttrykk for det engang.

Jeg lister meg bortover i gangen, og hopper til når gulvet gir lyd under meg.
Forsiktig fortsetter jeg bortover, og til døren som sto åpen. Lys flommet ut gjennom dørkarmen, og lyste opp hele gangen.
Dette er et rom jeg faktisk aldri har vært i. Fordi det alltid har vært låst. Jeg har prøvd å åpne døren. Men de gangen Ben fant meg dirkende i nøkkelhullet, straffet han meg ekstra hard neste gang han skulle eksperimentere.

Når jeg nærmer meg døra, øker tempoet på hjerterytmen min. Jeg er sikker på at man kan høre fra andre enden av gangen.
Jeg steller meg opp langs veggen, og titter inn i rommet. Et gisp slipper ut gjennom leppene mine.
Jeg greier ikke bevege meg. Står bare der og ser på henne. Hun ligger på en seng. Helt livløs, uten å bevege en muskel. Men hvis jeg ser nøye etter... joda. Hun puster. Men hun ser helt forskrekkelig ut.
Huden hennes er dekket av blåe, røde og lilla blåmerker. Klærne hennes er rivd i stykker, og er fulle av hull.
Det som engang kan ha vært ei pen, ung, og velkledd jente, er nå mishandlet så hard, at hun ikke ville vært gjenkjennelig for noen.

Hun stønner høyt, og prøver å bevege på armen sin. Men det må gjøre utrolig vondt, for hun klynker til av smerte.
Jeg ser meg fort rundt. Ben er ikke å se. Han må ha dumpet henne her, og så gått.
Jeg trekker pusten fort, og går mot henne. Forsiktig setter jeg meg på huk ved siden av henne, og åpner munnen for å si noe. Men ikke en lyd kommer ut.
Hun ser rett og slett så forferdelig ut, at jeg ikke vet om noe jeg kan si, kan hjelpe henne.
Men jeg er nødt til å si noe. Jeg er nødt til å la henne vite at jeg er her. Og at hun ikke er alene.

Jeg kremter til, før jeg svakt visker: "Hei." Hun skvetter til, og løfter på hodet.
Jeg kan se at hun sliter med å åpne øynene. Hun bare stirrer på meg, uten å si noe som helst, med øyene som er store og brune. 
Sekundene går, og jeg vet at for hvert sekund, er sjansen større for å bli tatt. "Hei. Jeg heter Isa." prøver jeg igjen. Hun sier fortsatt ingen ting, og etter en stund blir hun så sliten av å ligge med hodet oppe, at det detter ned på sengeteppet igjen.
Jeg går over på andre siden av sengen, for å se om hun fortsatt er våken.
Men øynene hennes er igjen, og pusten går over i en dyp, jevn takt. Hun er borte igjen.

Enda et nytt kapittel😊 håper dere liker den nye vrien🙄 kommer et nytt kapittel snart.