Neverland

Stille før stormen

En sviende smerte er det første jeg kjenner når jeg åpner øynene, og jeg må blunke et par ganger, før rommet kommer i fokus.
Jeg ligger på rommet mitt igjen, i sengen min. Med de samme klærne som jeg hadde på meg.
Bukken som hadde stått mitt i rommet mitt, og bordet med de rare gjenstandene på, er nå borte.
Ben er heller ikke der. Jeg er helt alene.

Plutselig hører jeg lyder ute på gangen. Tunge skritt, som kommer denne retningen.
Uten at jeg rekker å reagere, står jeg bak døren, og når Ben åpner den, gir jeg ikke fra meg en lyd.
Ikke engang pusten min kan høres på den andre siden av døra.
Ben stønner. Jeg kan se han for meg, stå på den andre siden, klø seg på den flass-fulle hodebunnen sin, og tenke over hvor jeg kan være.
Så lukker han døren hard igjen, og lubber tilbake i retning av kjøkkenet. Han tenkte vel at jeg var der, eller på do. Jeg sukket lettet ut.

Jeg går bort på sengen og setter meg forsiktig ned. Ønsker ikke å lage eneste lyd, som forteller han hvor jeg er.
Hodet mitt dunker fortsatt, enda verre nå som hjerte mitt begynner å senke tempoet igjen.
Forsiktig legger jeg hodet bakover på dyna, og ser opp i det rosa taket.

Den dagen jeg fylte åtte år, kom Ben inn med en malingsbøtte og to pensler.
"Gratulerer med dagen Isa!" sa han og åpnet malingspannet, som besto av en lys rosa farge.
Hele dagen malte vi. Og akkurat da, akkurat den dagen, var jeg faktisk glad.
Det er en følelse jeg ikke kjenner så ofte. Sinne, frykt, irritasjon og angst... greit. Det vet jeg hva er, men glede... Det har jeg ikke akkurat kjent så mye av. Ihvertfall ikke etter at jeg kom hit.

Som alltid, begynner tankene mine å vandre gjennom veggene, og ut i det fri. Ut dit hvor man er fri. Kan løpe omkring, leke, le og glede seg over livet.
Jeg har sett det på film. Når jeg får være med inn i stuen. Der står det en enkel, slitt sofa, en gammel tv, og et hylle full av dvd-er.
Første gangen jeg var der, fikk jeg nesten sjokk. Jeg gikk rett bort til hylla, og dro hendene over de like store, fargerike platene.
Og så fikk jeg øye på en. En liten, lyse rosa dvd. Mye mindre enn de andre. Jeg dro den ut, og leste: "Sjønheten og udyre"

Leseferdighetene mine var ikke akkurat så gode den gangen.
Nå har jeg en liten hylle på rommet mitt, med ti-tolv bøker som jeg har fått av Ben.
Jeg har sikkert lest hver bok tyve ganger. Det er det jeg gjør, når jeg ikke har noe å gjøre.
Av og til kan det gå opptil en uke mellom hvert eksperiment, så da leser jeg. Leser, spiser, sover og puster.
Det er min hverdag. Ikke akkurat som de lykkelige personene fra filmene.

Etter å ha ligget slik en lang stund, og bare sett opp i taket, driver jeg inn i en dyp, drømløs søvn.
Litt etter litt, blir problemene mine borte, og en annen virkelighet tar over.
En virkelighet jeg selv kan skape. En virkelighet uten gamle menn, uten smerte og uten ensomhet.