Neverland

Mørkt i ingenmannsland

Det er møkt når jeg åpner øynene. Jeg drar av meg dyna og prøver forsiktig å løfte det ene benet. Smerten fra i går har blitt svakere, og jeg greier å sette begge benene i gulvet og reise meg opp. Jeg går varsomt bort til vinduet og gløtter gjennom gardinene. Det er mørkt. Klokken må være rundt fire-fem på morningen. Magen min rumler. Jeg lister meg stille bort til døra, og drar ned håndtaket. Lyset i gangen står på, og jeg kan se at døren til Ben's rom er lukket. Han sover sikkert. Håper i hvert fall det. Jeg lister meg lydløst ned gangen til kjøkkenet og åpner døra. Slår på lyset og setter meg ved bordet. Følelsen i magen fra dagen før kommer tilbake. Tårer begynner å renne. Jeg tørker dem raskt bort. Ben har alltid sagt at tårer er et tegn på svakhet. Jeg skulle ønkske at jeg husker min egen familie. Hadde jeg en søster, eller kanskje en bror. Jeg husker ingenting fra pappa. Men jeg tror jeg husker mamma. I hvertfall får jeg en varm følelse når jeg tenker på henne. Et bilde i hodet av en dame som smiler. Om det er ekte vet jeg ikke. Det er i hvert fall det eneste jeg har.

Jeg går bort til kjøkkenbenken og finner frem en brødskive og pålegg. Setter meg ved bordet igjen og begynner å spise. Magen min rumler takknemlig. Når jeg har spist opp, setter jeg fatet i oppvaskmaskinen og lister meg stille tilbake til rommet mitt. Jeg skal akkurat til å dra ned håndtaket på døra, når Ben sier: "Oppe så tidlig?" Jeg skvetter til og snur meg. Instinktivt rygger jeg noen centimeter mot døra, og klemmer lårene sammen. Jeg tror ikke han ser det, han bare kommer mot meg og ser meg inn i øynene. Jeg vet hva han tenker. Han har lyst på mer. Jeg prøver å trekke meg lenger fra han, men døra er i veien. Jeg åpner den. "Jeg tror kanskje at jeg går å legger meg igjen. Er ganske sliten." Jeg går inn å lukker døren etter meg. Jeg hører han humre og gå tilbake på rommet sitt. Håper han blir der. Jeg vil ikke se han. Vil ikke høre han puste. Vil ikke kjenne kroppen hans mot min. Jeg vet det er umulig. I alle disse årene er det noen ting han har gjentatt og gjentatt. En av tingene er "Jeg bestemmer her. Så lenge du er under mitt tak, spiser min mat og sover i min seng, så bestemmer jeg hva du skal gjøre."

Jeg kryper opp i sengen igjen og legger hodet ned på puta. Selv om jeg kjenner tårene sprenge på, greier jeg ikke gråte. Tårene kommer aldri. Til slutt er jeg så sliten, bare av å ligge der å prøve å gråte, at jeg sovner.

Sorry for kjedelig del folkens. Sliter litt med skrivesperre her. Hvis det er noe dere vil eller ønsker videre er det bare å kommentere. Tar imot alt av hjelp😊