Neverland

Den nye jenta

Sola skinner da jeg åpner øynene og ser ut i rommet.
Jeg gjesper, og strekker armene ut i været. Løfter dyna til side, og setter bena i gulvet.
Og når jeg reiser meg, har jeg ikke vondt. Ikke en eneste muskel i kroppen min verker eller føles øm.
Jeg er nødt til å gå flere ganger rundt i rommet, for å virkelig bekrefte det jeg selv føler.
Jeg har faktisk IKKE vondt. Hvor lenge er det siden sist gang. Tre, ja kanskje fire måneder?

Jeg snur meg rundt i rommet, og går bort til vinduet. Trekker for gardinene, og ser ut på den klare dagen utenfor.
Nok en gang, trekker tankene meg bort. Bort til en annen verden. Der vondt ikke eksisterer, og en vakker dag nettopp er det, vakker.

Så treffer minnene meg med full styrke. De tar over, og lyset fra vinduene hjelper ikke lenger.
Nå husker jeg henne. Der hun ligger. Forslått, blå og svak. Den nye jenta. Jeg vakler bakover i rommet, med hendene knyttet hard mot brystet. Et desperat forsøk på å dempe klumpen i brystet.
Jenta som ikke greide å svare meg. Hun som bare lå helt stille på sengen. Nesten helt livløs.
Jeg er nødt til å se henne igjen. Den eneste personen jeg har møtt, utenom Ben, på 10, snart elleve år.

Jeg trekker pusten dypt, og er nødt til å stå sånn, helt stille en lang stund, før jeg endelig greier å roe meg ned igjen. Så går jeg mot døra, og trekker ned håndtaket.
Denne gangen, uten å bry meg om han hører meg. Gjør han det, så gjør han det.
Jeg går nedover gangen, og stopper utenfor rommet hennes. Døra er lukket, men lys slipper ut under dørkarmen.
Forsiktig legger jeg hånden på dørhåndtaket, og trekker det ned. Lyset på rommet står på, men det er ingen jente der. Ingen Ben heller.
Bare sånn for sikkerhets skyld, sjekker jeg bak døren, men tanke på mitt kreative gjemmested dagen før.

Når jeg er helt sikker på at hun ikke er på rommet, går jeg ut og lukker døren igjen bak meg.
Jeg fortsetter bortover korridoren, og steller meg forran kjøkkendøren. Forsiktig stiller jeg meg opp, med hodet mot døren for å høre bedre. Først er det helt stille. Så, etter noen sekunder, hører jeg en velkjent, dyp stemme si:
"... så, så lenge du følger reglene vi har blitt enige om, og gjør det du skal, ser jeg ingen grunn til å straffe deg mer enn nødvendig."
Det blir helt stille igjen i rommet. Ingen sier noe. Etter flere minutter, hører jeg noen som beveger seg over gulvet.
Der jeg står, kan jeg ikke bedømme om skrittene kommer mot meg, eller går i motsatt retning, og når jeg først forstår det, er det for sent.

Døra går opp, og Ben drar meg inn i rommet, med et fast og hard grep i overarmen min.
Han dytter meg innover i rommet, og ned på en stol ved siden av bordet. Tvers ovenfor henne. Hun sitter der helt stiv, helt fastfrossen.
Huden hennes er fortsatt full av blåmerker, som nå begynner å få en mørk lilla tone.
Øynene hennes er mørke, og under dem er det store skygger. Skygger som tyder på en søvnløs natt.
Hun bare ser på meg, med et blikk som inneholder så mye smerte, at jeg ufrivillig sender et medlidende blikk mot henne.

"Det er vel på tide at dere to får en ordentlig presentasjon. Isa..."
Han ser på meg og de mørke øynene møter mine i et kort sekund, før jeg demonstrativt snur meg bort.
"Dette er Amber. Amber, dette er Isa." Jenta, som nå har fått et navn, prøver forsiktig å trekke på smilebåndet, og gir fra seg et lite smil, men som ikke engang rekker over leppene hennes. Øynene hennes er så fylt av sorg, at man kunne ha druknet i dem.
Så detter de stive leppene hennes ned igjen, hun snur hodet rundt, og ser inn i veggen bak oss.

Da er det kommet inn ei ny jente😉 Hva synes dere om det?

Tusen takk til alle som kommenterer, voter Og selvfølgelig, leser😉 betyr så utrolig, utrolig mye❤

Nå nærmer Neverland seg 2k lesere😫😫