Turen Til LA|| M. G. fanfiction

✖Del 1 - Å nei!✖

5. Juli 2018
Kl. 05:30

~Americas perspektiv~

"America!"

Jeg våknet brått. Det var mamma som ropte. Jeg fant mobilen min og så at alarmen min allerede hadde gått. *Hvordan kan jeg ikke ha hørt den?*
Så så jeg på klokka. Å nei! Jeg spratt ut av senga. Jeg skulle ha stått opp for en halvtime siden. Nå lå jeg laaaangt etter skjema!

Jeg tok raskt på meg den svarte jeansen min og den hvite purpouse-hettegenseren min. Jeg løp ned trappa, og satt meg ved spisebordet. *Nå lurer du sikkert på hvorfor jeg er 15 år og ikke har tatt på meg sminke? Jo, jeg trenger ikke jeg. Jeg har litt Same-blod i meg, jeg. Det gjør at jeg så vidt får kviser og at huden min er helt glatt. Jeg er også naturlig solbrun. Og jeg er fornøyd med meg selv, akkurat som jeg er.*

Jeg tok en skål med frokostblanding, og spiste fort opp. Jeg løp opp og hentet kofferten min, og den svarte sekken, mens mamma startet bilen. Jeg tok den rosegold Iphonen min ut av laderen og løp ned trappa. Jeg tok på meg den svarte bomberjakka mi og de nye gullfarga Supra-skoene mine. Og så løp jeg ut med tingene mine og satte meg i bilen.

••

Endelig var jeg på Sola flyplass. "Hade da." sa jeg til mamma og gav henne en god klem. "Hade. Og husk at tante Jenny bor i sentrum. Så du spør bare om veien. Jeg sender deg adressen. Ok?" Sa mamma og gav meg en siste klem før hun satte seg inn i bilen, og jeg tok tingene mine og gikk inn på flyplassen. Jeg leverte kofferten min, som skulle sendes til LA. Så tok jeg med meg sekken min, og gikk gjennom sikkerhetskontrollen.
Det pep på sekken min. Jeg måtte gå til side og vente på sekken min som ble sjekket. Damen som sjekket sekken min, tok ut vannflaska mi. *Faen! Jeg glemte at jeg hadde med vann.*

Damen kastet flaska mi, og jeg fikk sekken min tilbake. Jeg gikk mot gaten hvor jeg skulle gå ombord i flyet. Jeg kom perfekt. Jeg kunne bare gå på flyet med en gang, selv om det var en stund til flyet tok av. Jeg skulle sitte på første klasse, for første gang. Mamma syntes at jeg skulle ha det behagelig, første gang jeg reiste alene med fly. Ihvertfall når flyturen varte i 11 timer!

Jeg satte meg ned i setet mitt og festet setebeltet. Det var et ledig sete på hver side av meg. Jeg lurte på hvem som skulle sitte der, og håpet bare at det ikke var noen som tok mye plass.
Jeg fant fram mobilen min, og øreklokkene mine. Jeg satte på playlisten min som bestod av sangene til Justin Bieber, og Marcus og Martinus. Jeg lukket øynene mine, og sovnet.

Kl. 11:00
(to timer etter at flyet lettet)

"Hallo...?"

Jeg skvatt til, og åpnet øynene. Jeg stirret rett inn i verdens vakreste kastanjebrune øyne. Jeg rev av meg øreklokkene og satte meg skikkelig opp.
Så så jeg opp på han som hadde snakket til meg. Han virket veldig kjent. "Hei." Sa den som satt på motsatt side av meg. Jeg snudde meg rundt, og der satt en gutt, som var nesten prikk lik han på andre siden av meg. Så gikk det plutselig noe opp for meg.

"Fy faen! Dere er jo..." sa jeg, kanskje litt for høyt, ok, jeg ropte. Men jeg fikk ikke sagt mer, før begge guttene tok en hånd foran munnen min. "Hysj! Vi trenger ikke at hele flyet vet at vi er på." Sa Martinus. De tok bort hendene deres så jeg kunne snakke igjen. "Sorry. Men OMG, dere er her! Ved siden av meg! Klyp meg, jeg tror jeg drømmer." Hvisket jeg. Marcus kløp meg i armen. "Au!" Sa jeg. "Sorry, men du sa at jeg skulle." Alle lo.

"Men hva gjør dere her? På dette flyet, mener jeg?" Spurte jeg da vi hadde stoppet å le. "Vi skal ha vår første konsert i LA, om tre dager. Og så skal vi på noen intervjuer." Svarte Martinus. "Og hva med deg?" Spurte Marcus interessert. "Jeg skal besøke tanta mi, som bor i LA." Fortalte jeg. "Og så skal jeg på konserten deres..." sa jeg litt sjenert.

"Kult!" Sa Marcus. "Jeg håper vi ser deg der da." Sa han og blunket til meg. *OMFG!! Selveste Marcus Gunnarsen blunket til meg!!* Jeg merket at jeg ble varmere i kinnene.

"Jeg kan ikke tro at jeg skal sitte ved siden av selveste Marcus og Martinus! Og i hele 11 timer! Jeg kan bare ikke tro det!" Glapp det ut av meg. Da rødmet jeg enda mer. Marcus tok plutselig tak i den venstre armen min og dro opp ermet på genseren min. Jeg støkk litt. Han så ned på armen min, som var dekket av M&M-armbånd. "Litt fan, eller?" Spurte Marcus. "Kanskje litt." Sa jeg, og alle lo igjen.

Plutselig kjente jeg at flyet ristet. *Jeg liker egentlig ikke å fly, men jeg hater turbulens!* Jeg fikk panikk. Marcus så bekymret på meg. "Går det bra?" Spurte han. Jeg ristet på hodet og kjente at en tåre prøvde å presse seg fram i øyekroken. Marcus tok tak i hånden min, og sa med en beroligende stemme: "Det går bra, jeg er her." Det hjalp. Jeg ble faktisk litt roligere. Det føltes trygt. Men han holdt hånden min helt til turbulensen var over.
Martinus så ut til å ikke bry seg om det i det hele tatt. De var jo vandt til å fly.

Da turbulensen var over tok jeg opp mobilen min. Jeg hadde glemt å skru av musikken, og øreklokkene var fortsatt festet i. Jeg trykket koden og skrudde av musikken, og dro ut øreklokkene. Da jeg trykket på hjem-knappen, viste bakgrunnsbildet mitt. Det var utrolig flaut. Det var bilde av Marcus og Martinus og Justin Bieber.

Marcus tok mobilen min rett ut av hendene mine, før jeg fikk reagert. "Hei! Få den tilbake." Jeg prøvde å ta tak i den, men han holdt den rett utenfor rekkevidde. Til slutt gav jeg opp. Marcus gjorde ett eller annet på mobilen min, men jeg klarte ikke å se hva. Han gav meg mobilen tilbake, med et lekent smil om munnen.

"Hva gjorde du nå?" Spurte jeg liksom-surt. "Hemmelig" sa Marcus lekent. "Du finner ut av det, hvis vi møtes igjen." "Si det da! Pliis?" Spurte jeg med tullebabystemme. "Da må vi bare møtes igjen, da. Det håper jeg ihvertfall." Sa Marcus og smilte til meg. "Desp eller?" Spurte Martinus Marcus ertende. "Du er bare sjalu for at hun holdt meg i hånda, og ikke deg." Sa Marcus ertende tilbake. "Nei..." svarte Martinus, litt sjenert nå.

"Krangler dere helt serr over MEG?" Spurte jeg litt sjokka. "Ja. Og jeg vant." Sa Marcus, og dro meg inn i en klem. *OMG! Marcus Gunnarsen klemmer meg!!* Da han slapp meg, lo vi alle tre.

Plutselig begynte turbulens igjen! Jeg tok straks tak i hånda til Marcus. "Det hjelper med litt vann." Sa Marcus. Jeg slapp hånda hans, og begynte å lete etter flaska mi i sekken. "Faen." Glapp det ut av meg. "Jeg måtte kaste flaska mi sikkerhetskontrollen." "Her, du kan låne min." Sa Marcus og rakte meg flaska hans. "Takk" sa jeg, og prøvde å smile, litt vanskelig når jeg var livredd på grunn av turbulensen.

Å drikke, det hjalp ikke. Da jeg gav vannflaska hans tilbake, trillet en tåre ned kinnet mitt. Jeg følte meg ikke bra. Flyet ristet veldig, og jeg var livredd. Marcus så det, og dro meg inn i en klem. Han strøk meg over det knall oransje håret mitt. Det var behagelig. Jeg brydde meg ikke lenger om at det var selveste Marcus Gunnarsen, han var så snill. Til slutt sovnet jeg.

••

"Du...?" hørte jeg Marcus si rolig.

-
-
-
-
-

1303 ord