~Americas perspektiv~
Vi dro tilbake til skolegården. Vi hadde ventet til skolen var over, slik at ingen var der. Jeg ville ikke dra dit, men vi måtte. Jeg måtte jo ha tilbake krykkene mine. Vi fant dem der jeg ble slått i går. Det lå litt blod der, men Marcus var rask og gav meg en beskyttende klem, så jeg ikke skulle se det. Det var behagelig, ikke at han beskyttet meg, men at han gav meg en klem. Men selvfølgelig kom Martinus og ødla det. Han gav meg krykkene mine og Marcus dro seg forsiktig ut av den gode, varme klemmen. *Nei...!* Vi gikk bort til bilen. Det gjorde veldig vondt i magen, men jeg bet det i meg. Før vi kom til skolen, hadde vi dratt til sykehuset og jeg måtte sy 13 sting.
Martinus satte seg inn i bilen, og Marcus var på vei til å sette seg inn, men han spratt ut da vi plutselig hørte noen rope: "Hei pyse! Redd for å møte meg eller? Er du enda mer pyse enn før eller?" Marcus gikk rasende mot Jonathan. Jeg prøvde å ta tak i hånden hans, men han lot meg ikke. Jeg gikk så fort jeg kunne etter han. "HVORDAN VÅGER DU Å KOMME HIT?! AMERICA MÅTTE SY 13 STING PÅ GRUNN AV DEG! DU BURDE SKAMME DEG! DRA TIL HELVETE FOR FAEN!" "Marcus!" Ropte jeg.
Han hørte ikke på meg. Nå var han helt borte ved Jonathan. Plutselig løftet han hånden sin og slo knyttneven i kinnet på Jonathan. Nå var jeg nesten helt borte ved dem. "Marcus! Stopp! Vold fikser ingen ting! Vær så snill?!" Jeg var på gråten. Jeg var glad for at han brydde seg, men jeg likte ikke vold. Jeg stillet meg foran Jonathan. "Marcus, stopp! Vær så snill?" Hvisket jeg nesten. "America! Du kan ikke mene det?! Hvis vi ikke hadde stoppet han, kunne du ha blødd i hjel!" Jeg kunne høre at han nesten var på gråten selv. Han hadde gjort seg klar til et nytt slag, men nå tok han ned hånden. En tåre trillet nedover kinnet hans.
Jeg slapp krykkene, og dro Marcus inn i en klem. "Unnskyld..." hvisket han inn i øret mitt. "Det går bra. Du mente ikke noe vondt." Hvisket jeg og strøk han gjennom håret. "Men jeg mente han vondt, og det er ikke meg! Jeg vet ikke... Jeg kan bare ikke se deg lide mer. Du fortjener ikke det! Du er den vakreste og søteste jenten på denne jord..." De siste ordene forsvant litt inn i gråten hans. Og jeg bare strøk han gjennom håret. "Takk." Hvisket jeg nesten uhørlig. Men jeg tror han hørte meg.
"Okaaai... jeg tror jeg stikker nå, jeg." Sa Jonathan plutselig. Men før han rakk å gå, løftet jeg den skadde foten min, og traff han mitt mellom beina hans. Han skrek før han pilte avgårde. Da lo både jeg og Marcus. Jeg løftet opp krykkene mine igjen, og så gikk vi tilbake til bilen. "Nå er vi sene til intervjuet. Sett dere inn." Sa pappa litt stressa fra førersetet.
•
~Marcus' perspektiv~
"Og er hun der kjæresten til en av dere?" Spurte hun som intervjuet oss. Jeg kjente kinnene mine bli knall røde. "Skulle ønske det..." Sa jeg litt lavt, men alle hørte det tydeligvis. America ble knall rød i kinnene, sikkert rødere enn mine. "Oioioi! Og hva heter den lille skjønnheten, da? Kan ikke du komme bort hit og sette deg her med oss, foran kamera?" *Oi shit! Jeg glemte helt ut kameraet! Dette er jo Live TV!* America så nervøst på meg. Jeg nikket til svar, og hun reiste seg opp. Pappa hjalp henne med krykkene, og så kom hun forsiktig bort til oss.
Vi satt i en sofa, men det var ikke mer plass. Da hun kom helt bort, dro jeg henne ned på fanget mitt før hun fikk reagert. "Hva heter du da? Og hvor gammel er du." Spurte damen. Jeg tok hånden til America og klemte den, for at hun skulle føle seg tryggere. Det virket som at det hjalp. "J-jeg heter A-A-America, og jeg er f-femten år gammel." Sa hun sjenert.
"Og hvordan møttes dere?" Spurte hun inntrengende. Hun klemte hånden min hardt, så jeg svarte for henne: "Vi møttes på flyet på vei til LA." Svarte jeg kort. "Men tilbake til dere igjen. Her kommer det store spørsmålet: Har dere..." " 'Har dere kjæreste?' " sa jeg og Martinus i kor, før hun som intervjuet oss fikk avsluttet setningen. Vi var så vandt til akkurat det spørsmålet. "Nei, vi har ikke kjærester. Og ja vi kunne datet en fan!" Sa Martinus glad inn i kameraet. "Er dere forelsket da?" Spurte intervjueren med et lurt smil om munnen. "Nei." Sa Martinus liksomtrist. "Ja..." Sa jeg litt lavere. "Oioioi! I en fan?" "Ja." Sa jeg og klemte hånden til America.
~Americas perspektiv~
Var det bare meg, eller var det et hint? *Liker han virkelig meg?! Nei, det var sikkert bare tilfeldig. Eller var det? Ååå! Du forvirrer meg Marcus!*
•
Da intervjuet var over, dro vi hjem til meg. Mamma lagde taco til oss, og etterpå så vi på en fin film sammen. Det var veldig koselig. Da klokken var midnatt dro guttene hjem til hotellet igjen. "Hade da. Vi plukker deg opp klokka tolv i morgen." Sa Kjell Erik til meg før de gikk.
•
De var helt presise. Jeg hentet backstage-passet som Marcus hadde gitt meg på hotellet, og løp ut og satte meg i bilen deres.
*Wow! Så stort!* Vi gikk inn i backstage, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å måpe. Det utrolig stort!
Vi gikk til en dør. På døren var det en gullstjerne, og i midten stod det 'Martinus'. "Vi går inn her vi." Sa Martinus og dro Kjell Erik med seg inn døren. "Kom!" Sa marcus og tok meg i hånda. Han dro meg med bort til en annen dør med en gullstjerne på, men på denne stod det 'Marcus'. Marcus åpnet døren og dro meg med inn. "Wow!" Utbrøt jeg. "Er alt dette ditt?!" "Jepp." Sa han stolt.
Jeg så meg rundt. Et kjøleskap, lite kjøkken, sofa og bord. Til og med en TV! "Vil du ha noe å drikke?" Spurte han plutselig. Jeg nikket. "Hva vil du ha?" Spurte han og åpnet kjøleskapet. Det var fullt av alovera drikker, og... "Fanta Exotic!" "Liker du også det?" Spurte han overasket. "Ja! Jeg elsker det! Det er bare den brusen jeg liker..."
Han tok ut to Fanta Exotic, og gikk bort til sofaen.
•
Etter at vi hadde sett på TV en stund, måtte Marcus og Martinus varme opp til konserten. Så jeg satt bare og så på mobilen min.
Etter en stund kom Marcus inn døra. Han hadde skiftet, og hadde en mikrofon festet på kinnet. Han kom bort til meg og tok tak i den ene hånda mi. Han dro meg opp av sofaen. "Hva er det?" Spurte jeg forvirret. Han bare smilte hemmelighetsfull, og dro meg med ut av rommet. Han dro meg videre, gjennom en ny dør, så rundt et hjørne, opp en liten trapp, og gjennom en siste dør. Så stoppet han. "Marcus, hva er det vi..." Jeg lukket munnen og sperret opp øynene. "Hallo alle MM'ere! Ta godt imot vår spesielle gjest; America!" Ropte Martinus ut til fansen. Han stod bare noen meter unna oss. Fansen jublet, gråt og hylte.
~Marcus' perspektiv~
Jeg tror hun var i sjokk. Hun var helt stiv. Jeg gav hånden hennes en klem, og hun rykket til. "M-Marcus? Hva skjer?" Spurte hun forvirret. Jeg smilte og svarte: "Overaskelse!"
*Jeg kommer til å savne America. Vi drar jo i morgen.*
-
-
-
-
-
-
Sorry for at jeg ikke har postet noe på en stund, men jeg har jo vært på leir, og jeg har hatt skrivesperre. But, I'm back!
Håper dere fortsetter å lese, og kanskje liker det...?❤❤
1290 ord
أنت تقرأ
Turen Til LA|| M. G. fanfiction
أدب الهواةHva skjer når America, en 15 år gammel jente fra Norge, reiser alene til USA, for å besøke en tante i LA? Hvem møter hun? Denne boken er inspirert av brukeren «MagicMusicM» Takk for hjelpen❤
