Turen Til LA|| M. G. fanfiction

✖Del 13 - Ja.✖

Lørdag 6. Desember
Kl. 13:06

~Marcus' perspektiv~

Etter at America hadde dratt hjem, gikk jeg inn i stuen, hvor gutta fortsatt sov. Jeg talte til tre inni meg, før jeg tok sats, og hoppet oppå Martinus mens jeg ropte: "ÆÆÆ!!! MARTINUS!!!HUSET BRENNER!!!!!" Martinus begynte å skrike, og de andre guttene også. "Gutta! Jeg bare tuller! Det brenner ikke!" Ropte jeg, og begynte å le. Jeg fikk helt latterkrampe. Da guttene endelig skjønte hva som skjedde, angrep de meg, alle fire. Vi endte opp liggende på madrassgulvet, med latterkrampe, alle sammen.
"Marcus! Det er ikke greit!" Lo Martinus mens han prøvde å høres sint ut. Men det gikk jo ikke.

Da vi endelig klarte å puste igjen, plinget telefonen min. Jeg gikk inn på meldinger og så at det var fra America.

A: Hei bby! Komme bort?

"Dere, jeg stikker til America." Sa jeg og reiste meg opp. "Hvorfor er du alltid med henne? Kan du ikke være med oss?" Klagde Martinus. "Men hun er jo kjæresten min." Sa jeg. "Men vi er vennene dine. Og vennskap varer evig. Vil du ikke at vennskapet vårt skal vare evig?" Spurte Olly litt anklagende. "Jo..." Jeg pustet dypt inn før jeg sendte melding til America.

M: Srry bby... opptatt... en annen dag...?

A: Seff. Love U!

M: Love U 2!

Jeg sukket før jeg sa: "Ok. Hva skal vi gjøre?" "Flink pike." Sa martinus ertende, og jeg angrep han. Og så koste vi oss hele dagen.

•

Søndag 7. Desember
Kl. 12:43

A: Hei! Finne på noe? Været er jo så nydelig.

M: Srry, er med gutta... Love U

A: Å, okay. Love U 2

•

Mandag 8. Desember
Kl. 08:13

A: Finne på noe etter skolen?

M: Skating med gutta...

A: Å, ok.

A: I morgen?

M: Fotballtrening...

A: Film på onsdag?

M: Nei... skal på kino med Tinus. #brotherbonding

A: Å, seff.

•

Fredag 12. Desember
Kl. 08:02
~Americas perspektiv~

Marcus hadde avvist meg hele uken. Jeg begynte å tro at han ikke lenger likte meg.. Nei. Han kunne jo ikke forandre på alt, bare fordi han hadde kjæreste. Eller..? Jaja. Jeg prøvde å ikke tenke så mye på det. I morgen skulle jeg reise til Stavanger, og besøke bestemor. Hun var veldig syk, og var nær døden. Legene sa at hun kom til å dø før neste uke var omme. Vi skulle være der for henne hele tiden. Jeg var veldig glad i henne, og gruet meg bare til hun var borte.

Jeg gikk inn i skolegården, og så meg rundt. Der var han. Kjæresten min. Han som avviste meg. Men han hadde jo sine grunner. Jeg gikk mot han, der han stod sammen med sine vanlige venner. "Hei!" Sa jeg og kysset Marcus på kinnet. "Hei." Svarte han. "Vil du finne på noe i dag?" Han utvekslet noen blikk, som jeg ikke klarte å tyde, med de andre, før han svarte: "Sorry, jeg og gutta skal spille fotball." "Hva er det med deg? Du svarer alltid nei for tiden. Er du lei av meg?" "Det er ikke det... Jeg trenger bare å være med vennene mine også." "Men jeg er kjæresten din! Du også være med meg!" Nå begynte jeg å bli sint. "Ihvertfall nå, når jeg skal til Stavanger i morgen, og ta farvel med bestemor!" Han ville ikke møte blikket mitt.

"Jeg vet at du er lei deg på grunn av det, men jeg kan ikke bare slippe alt jeg har i hendene, og bare være med deg!" De andre guttene trakk seg litt unna, da vi hadde begynt å heve stemmene våre. "Men det er jo det en kjæreste gjør! Vil du ikke være kjæresten min?" Det siste spurte jeg litt lavere. Jeg kjente at tårene mine presset seg på. Men jeg ville ikke gråte, så jeg tvang tårene tilbake. Marcus var stille en stund, som om han diskuterte med seg selv, hva han skulle si. Til slutt svarte han: "Kanskje det er til det beste for oss." "S-slår du opp?" Hvisket jeg, og kjente en tåre trille nedover kinnet mitt. "Ja." Svarte han knapt hørbart.

Og da gikk hjertet mitt i tusen knas. Jeg stivnet til, klarte ikke bevege en muskel. Til slutt løp jeg. Ikke inn i klasserommet, ikke inn på jentedoen, ikke inn på skolen. Jeg løp bare hjem. Den enste gangen jeg hadde skulket solen før, utenom da jeg var syk, var da Jonathan hadde sagt at faren min var død. Den gang da trodde jeg faktisk på det.

Jeg løp inn i gangen, slang av meg sekken og yttertøyet, og løp opp på rommet. Jeg låste døren raskt og slang meg ned på sengen. Og så lot jeg tårene komme. De fosset på, men jeg klarte ikke få fram en eneste lyd. Og på ett eller annet tidspunkt hadde jeg sovnet. Fortsatt gråtende.

~Marcus' perspektiv~

"Ja." Hvisket jeg. Jeg kunne ikke tro at jeg faktisk sa det! Jeg så at øynene hennes ble blanke. Og så løp hun avgårde. Bort fra skolen. Bort fra meg.
Jeg ville løpe etter henne, si at jeg bare tullet, og gå bak til normalen. Men gjort var gjort. Hun var knust. Jeg var knust. Og alt var vennene mine sin feil.

Alt ble tåkete, og jeg orket ikke å være der mer. Jeg løp. Hjem. Inn på rommet. Slang igjen døra. Låste fort. Så slang jeg meg ned på senga. Tårene fosset på. *Hva har jeg gjort?! Jeg elsker henne jo! Faen ta vennene mine!* Og på et eller annet tidspunkt hadde jeg sovnet. Fortsatt gråtende.

•

Lørdag 13. Desember
Kl. 12:03

~Americas perspektiv~

"America!" Jeg våknet brått. "America!" Ropte mamma igjen. Jeg åpnet øynene samtidig som pappa stakk hodet inn døra til soverommet mitt. "Vi drar nå. Er du klar?"

-
-
-
-
-
-

Heiii.... Sorry for at jeg ikke har lagt ut noe på lenge! Jeg har hatt skikkelig skrivesperre og jeg hatt mye å gjøre.

Takk for at dere leser boken min, og tusen takk til dere som stemmer! Det betyr utrolig mye, og gir meg lyst til å skrive videre! Håper å få lagt ut en ny del i løpet av uka som kommer.
❤ Love❤

1025 ord