Turen Til LA|| M. G. fanfiction

✖Del 2 - Kyss på kinnet✖

Kl. 19:42

~Americas perspektiv~

"Du...?" Hørte jeg Marcus si rolig.

Jeg åpnet øynene, og merket at jeg lå med hodet i fanget til Marcus. Jeg satte meg opp og spurte: "Hva er det?"
"Jeg glemte å spørre hva du heter." "Jeg heter America, med 'c'." Sa jeg. "Sykt fint navn! Passer bra til at vi skal dit nå da!" Sier han og smiler til meg. "Hvor gammel er du, da?" Spurte han interessert. "Jeg er 15, altså ett år yngre enn dere." Svarte jeg.

"Gutter" sier plutselig noen i setet bak meg. Jeg, Marcus og Martinus snur oss på likt. Han som sitter bak meg, er pappaen til guttene, Kjell Erik.
"Nå er det ikke lenge til vi lander. Da går vi rett og finner bagasjen vår." Fortsetter han. "Og så går vi ut og møter fansen, før vi drar rett til Plaza Hotell. Okay?"
"Pappa, hysj! Hun er fan!" Sier Martinus plutselig. "Jeg er ikke så fan, at jeg venter utenfor hotellet deres, liksom." Sier jeg. Da ler alle.

•

Da vi skulle lande, ristet flyet. Det rister jo alltid når det lander, men jeg ble jo uansett livredd. Jeg tok tak i hånden til Marcus, igjen, og han sendte meg et smil for å berolige meg.

Vi går ut av flyet, og bort og henter bagasjen vår. Jeg visste hva som kom. Vi måtte si hade. Jeg ville ikke, men jeg visste at vi måtte. "Kan jeg ta et bilde med dere?" "Ja!" Svarer de i kor. Jeg gav telefonen min til Marcus, og han tok et bilde av meg og Martinus. Og så byttet de, sånn at Martinus tok bilde av meg og Marcus.

Da Martinus skulle gi meg telefonen tilbake, tok Marcus den før noen rakk å reagere. Har satte den på video og filmet seg selv. Han kom bort til meg, og plutselig gav han meg et kyss på kinnet!!! Jeg tror jeg rødma.

"Kom igjen gutter! Vi må dra." Ropte Kjell Erik. "Hade da." Sa Martinus og gav meg en klem, før han løp etter faren sin. "Hade da. Jeg håper vi møtes igjen. Du er utrolig hyggelig." Sa Marcus, før han dro meg inn i en klem. Han dro meg helt inntil seg, før han løsnet litt på grepet og kysset meg på kinnet. Og så løp han etter de andre.

*Han kysset meg på kinnet!!! Omg, Marcus Gunnarsen gav meg et kyss på kinnet!!!*

Så gikk jeg mot utgangen. Jeg gikk ut i gatene. Jeg stoppet ved en dame som var ute og jogget. Jeg spurte om hun kunne veien til sentrum. Hu pekte bak seg, før hun jogget videre. Og så gikk jeg den veien damen hadde pekt. Jeg tok opp mobilen, og sjekket om mamma hadde sendt meg adressen til tante. Ingen melding. Jeg sendte en melding til mamma, og spurte om adressen, før jeg gikk videre.

•

Jeg spurte flere personer på veien. Og til slutt kunne jeg se lys. Masse lys. *Det må være sentrum.* Jeg satte opp farten. Det var litt vanskelig å løpe, siden jeg bar på en koffert og hadde på meg en sekk.
Jeg sjekket mobilen igjen. Ingen melding. Klokka var allerede ni. Så så jeg plutselig at mobilen min bare hadde ett prosent igjen. Jeg holdt på å frike ut. *Jeg må finne Marcus og Martinus. Kanskje de kan hjelpe meg. Eller ihvertfall låne meg en lader.*
Jeg bestemte meg for å finne Plaza Hotell.

•

*Endelig!*
Jeg stod utenfor hotellet. Jeg hadde spurt mange forbipasserende om veien til Plaza Hotell. Jeg gikk inn i resepsjonen. Jeg bort til damen som stod i resepsjonen og spurte: "Kan du si meg hvor Kjell Erik har rom?" Jeg regnet med at de var registrert under hans navn. "Å, jeg skjønner." Sa damen. "Du er en fan, eller hva?" "Ja, men j..." "Jeg kan desverre ikke si hvor de bor. Men jeg kan be deg om å forlate hotellet, hvis du ikke skal låne et rom."
Jeg snudde meg, og gikk ut. En tåre trillet nedover kinnet mitt. Jeg var helt utslitt, og ville bare sove.
Jeg så en benk, ikke langt bra veggen til hotellet. Jeg gikk bort og satte meg ned. Da lot jeg tårene min strømme. Jeg begynte å gråte. Jeg er ikke så veldig tøff, selvsikker eller modig. På skolen pleier guttene å kalle meg en pyse. Og jeg er ikke så veldig populær. *Men det trenger ikke Marcus og Martinus å få vite.*

~Marcus' perspektiv~

Vi hadde booket oss inn på hotellet. Jeg og Martinus skulle ha vårt eget hotellrom. Det var første gangen. Vi var helt utslitte. Martinus hev seg ned på sengen sin med en gang, men jeg gikk bort til et stort vindu, som gav utsikt over hele byen. Det var utrolig fint. Det var en park, ikke så langt fra hotellet. Bak der lå det et boligområde. Kanskje det var der America skulle bo? *America... America?!* Jeg så ned, og rett utenfor hotellet vårt, satt hun, på en enslig benk. Jeg kjente igjen det knall oransje håret hennes. Det var henne. Hva gjorde hun her?

Pappa kom inn i rommet, og spurte om det gikk bra med oss. "Pappa! America sitter der nede. Helt alene!" Sa jeg. Jeg tror ikke at han husket hvem hun var. "America...? Åja, America! Hva gjør hun her?" Han gikk bort til vinduet og så selv. "Få henne opp hit da. Hun kan jo ikke vandre rundt alene!" Sa pappa bekymret. "Men pass på at ingen ser hvor dere går inn."

•

~Americas perspektiv~

Jeg reiste meg opp og begynte å gå litt, da en hånd plutselig dekket til munnen min. Jeg støkk, og prøvde å skrike. Tårene mine rant bare enda mer nå. Den som holdt for munnen min, tok tak i meg og dro meg bakover. Jeg prøvde å slå han. Eller var det en hun? Jeg prøvde å stritte imot, til ingen nytte. Så snudde den som holdt rundt meg meg plutselig. Det var Marcus! Han slapp grepet om munnen min, og holdt svakt rundt meg. Vi stod nå lent inntil en vegg.

Jeg brast ut i gråt. Jeg var virkelig livredd. Ikke bare for at han hadde prøvd å kidnappe meg, men også fordi jeg ikke kunne finne tanta mi. Marcus dro meg tett inntil kroppen sin, og gav meg en klem. "Unnskyld" hvisket han inn i øret mitt. Jeg så opp på han. Jeg ca et halvt hode lavere enn han, så jeg måtte se oppover når vi var så nærme hverandre. Han så ned på meg. Jeg hadde sluttet å gråte, men tårene mine rant fortsatt."D-det er ikke din f-feil." Hikstet jeg fram. "Mobilen miner tom for strøm og jeg vet ikke hvor tante bor. Og jeg har gått fra flyplassen og helt hit. Og jeg er bare veldig, veldig, veldig sliten." Jeg begynte å gråte igjen, og la hodet mitt mot brystet til Marcus igjen. Han strøk meg over ryggen og hvisket inn i øret mitt: "Kom opp til oss du. Så skal jeg se hva vi kan gjøre."

Vi gikk inn en bakdør til hotellet, og opp maaaaange trapper. Sa jeg gikk? Jeg mente, Marcus bar kofferten min og dro meg opp meste parten av trappene. Da vi endelig stoppet, låste Marcus opp en dør, og vi gikk inn på et hotellrom. Kjell Erik stod i stuen og smilte til oss. Tårene mine fosset fortsatt, og Marcus tok meg tett inntil seg. Han ledet meg inn på et soverom. I den nærmeste sengen lå Martinus og var på mobilen sin. Sengen som var lengst borte, var tom. Marcus dro meg med bort dit. Han satte fra seg kofferten min og tok av meg sekken min. Han tok av meg jakka mi, og la den oppå tingene mine.

Han dro meg inntil seg, og dro meg ned i senga hans. Jeg lå med ansiktet inn mot brystet hans, og Marcus holdt rundt meg. "Bare hvil deg du." Sa han rolig. Jeg lukket øynene mine og lyttet til hjertet hans. Kjell Erik sa ett eller annet til Martinus, men jeg hørte det ikke. Jeg var på vei inn i drømmeland.

"Æææ!!!" Skrek jeg.
-
-
-
-
-
-

1358 ord