Turen Til LA|| M. G. fanfiction

Sesong 2 | Del 1 - Zero

10. juni
Kl. 14:59

~Marcus' perspektiv~

"Marcus! Vi kommer for sent til flyet!" Ropte Martinus. "Jada! Jeg kommer nå!" Ropte jeg og løp ut av rommet mitt med kofferten i hånda. Da jeg kom ned trappa, løp jeg rett på noen, og vi falt i bakken. "Hva faen?! Se deg for!" Skrek America. "Elsker deg å!" Sa jeg blidt og kysset henne raskt på munnen før jeg spratt opp. Jeg hjalp hun opp, og så løp vi ut i bilen. "Er alle med?" Spurte pappa da vi lukket bildøren. "Jepp! Alle er her." Svarte jeg, America, Martinus og Jon i kor.

•

Endelig var vi på flyet. Vi hadde akkurat kommet inn og funnet setene våre. America satt mellom meg og Martinus, og pappa og Jon satt rett bak oss. "Jeg kan ikke tro at vi skal møte selveste Justin Bieber!" Sa America spent. Ja, det var hun som hadde gitt meg dette i julegave, men hun var også stor fan av han. Jeg ble egentlig litt sjalu. *Tenk om han liker henne? Hun er jo utrolig vakker... Nei! Hun er uansett min! Og jeg vet at hun elsker meg like mye som jeg elsker henne.*

•

"Fuck!" Hvisket America og tok hånden min. "Hva er det?" Spurte jeg og så bekymret på henne. "Turbulens." Sa hun, akkurat da jeg også kjente det. America hatet turbulens. Jeg hadde ikke noe imot det, men jeg visste at hun ble livredd. Jeg løftet opp armlenet som skillet oss, og ga tegn til at hun skulle legge hodet sitt i fanget mitt. Hun la seg ned, og trakk armene mine rundt henne. Jeg strøk hun over kinnet gjentatte ganger mens jeg hvisket beroligende ting til henne, som: "Det går fint, jeg er her." , "Det er ikke farlig, bare litt luft." og "Og hvis vi dør, så er ihvertfall jeg den siste du så." Men da jeg sa det siste, satte hun seg raskt opp i setet sitt og slo meg i armen. "Au!" Lo jeg. "Dumming! Det hjelper ikke å si at vi kan dø! Jeg livredd nok som det er!" Furtet hun. "Sorry babe. Men du må innrømme at det var litt morsomt." Sa jeg da jeg hadde sluttet å le. "Nei." Furtet hun som en liten unge. "Du kan ikke seriøst være sur på grunn av det der." "Jo." "Du klarer ikke være sur på meg." Hvisket jeg inn i øret hennes. Jeg plantet et langt kyss på kinnet hennes. Da jeg trakk meg litt unna, snudde hun litt på hodet, og før hun rakk å snu seg tilbake, krasjet jeg leppene mine mot hennes. Og som jeg trodde, kysset hun tilbake. Jeg tok hånden min opp til kinnet hennes for å få et bedre grep om henne. Hun bet meg svakt i underleppa mi før hun smøg tungen sin inn mellom leppene mine. Etter noen minutters klining trakk hun seg unna. Hun la hodet sitt ned på fanget mitt og lukket øynene. Flyet hadde sluttet å riste for en stund siden. Jeg strøk America over håret og kysset hun svakt på kinnet. "Jeg elsker deg." Hvisket jeg inn i øret hennes, men hun svarte ikke. Jeg hørte at hun pustet tungt og skjønte at hun hadde sovnet.

~Americas perspektiv~

"Hello?" Hørte jeg noen hviske. Jeg åpnet øynene sakte, og merket at jeg lå i fanget til noen. Jeg reiste meg raskt opp. Jeg så bort på skikkelsen som satt der. Jeg så ikke helt klart fordi jeg akkurat hadde våknet, så jeg gnidde meg i øynene. Da jeg åpnet øynene igjen så jeg opp på gutten som satt ved siden av meg. Gutten virket kjent. Han var litt høyere enn Marcus. Vent... *Er det ikke Marcus?!* Han hadde blondt hår, men jeg så at det var farget. Den naturlige fargen så ut til å være kommune-blond. Hårsveisen var lik som Marcus sin. Han hadde hassel-brune øyne, og et skjevt smil om munnen. Jeg sperret opp øynene. "D-d-du er j-jo.." stammet jeg fram. "English please..?" Lo han. *Dumme meg! Selvfølgelig forstår han jo ikke norsk!* "S-s-sorry.. B-but you'r.. you'r... Justin Bieber!" Stammet jeg fram. Jeg kunne virkelig ikke tro mine egne øyne! "Yes i am." Lo han. "And what is your name, beautiful?" Spurte han meg. *OMG! Han kalte meg akkurat «beautiful»!!!*"A-America." Svarte jeg. "That's a beautiful name! Where're ya from." "Norw-"

"America." Hvisket noen og ristet i meg. Jeg satte meg opp og skulte på Marcus som akkurat hadde vekket meg. "Hva?" Spurte han og lo litt. "Jeg skulle akkurat til å fortelle Justin hvor jeg er fra!" "Justin?" Spurte Han forvirret. "Jeg tror hun drømte om Justin Bieber." Sa Martinus plutselig. Jeg snudde meg mot han. "Hvordan visste du det?" Spurte jeg dumt. "For det første, så sa du jo akkurat «Justin». Og for det andre, jeg vekket nettopp Marcus, men før jeg gjorde det, så hørte jeg at du snakket i søvne." Svarte han som om det var en selvfølge. Jeg begynte å rødme. "Det var ikke meningen å drømme om han.." Unnskyldte jeg meg til Marcus. "Neida, det er helt greit. Du er bare spendt på å møte idolet ditt. Det er jo jeg også." Sa Marcus og dro meg inn i en klem. "Hvorfor vekket du meg forresten?" Spurte jeg etter å klemt Marcus en stund. "Vi er fremme." Svarte Martinus. "Hæ?! Men jeg kjente jo ikke at vi landet?" Sa jeg og så meg forvirret rundt. Jeg merket at flyet stod helt stille. De fleste passasjerene sov fortsatt. "Det var visst bare jeg som våknet av at vi traff bakken. Piloten må være god." Sa Martinus.