Turen Til LA|| M. G. fanfiction

✖Del 4 - Hei, stopp!✖

~Marcus' perspektiv~

Vi var på vei til sykehuset. Pappa og Martinus kjørte i egen bil, mens jeg satt bak i ambulansen, og holdt America i hånden. Jeg hadde endelig klart å roe henne ned, og hun hadde lukket øynene. Men tårene hennes rant fortsatt. Jeg tok sjansen og studerte henne. Det knall oransje håret hennes lå perfekt rundt hodet. Huden hennes var glatt og solbrun. Hun hadde liten søt nese, og fyldige lepper. *Jeg lurer på hvordan de kjennes ut... Nei! Jeg kan ikke tenke sånn! Jeg tror ikke hun liker meg engang...* Plutselig åpnet hun øynene, og jeg så rett inn i de vakre sjøgrønne øynene hennes.

~Americas perspektiv~

Jeg åpnet øynene mine, og så rett inn i øynene til verdens søteste gutt. Han hadde nøttebrune øyne. Han hadde nesten helt glatt hud, og var litt blekere enn meg. Håret hans var mørk blondt, med lyse striper i. Han hadde litt fyldige lepper. *Jeg lurer på hvordan de kjennes ut... Nei. Jeg kan ikke tenke sånn! Han er en popstjerne, og jeg er et lite null. Og jeg tror ihvertfall ikke at han liker meg...*

Plutselig stoppet vi, og dørene til ambulansen gikk opp. To menner tok tak i feltsengen jeg lå i, og dro den ut. Hånden min glapp taket om Marcus. Marcus hoppet ut av bilen, og fulgte etter. Da de satte sengen ned på bakken og begynte å trille meg, presset tårene seg på. "Jeg er redd." Sa jeg, og så opp på Marcus. Han tok hånden min og sa: " Ikke vær det. Jeg er her for deg." Og sendte meg et smil. Jeg ble trillet inn til et rom. Det var en stor røntgenmaskin midt i rommet. De løftet meg forsiktig opp, så jeg og la meg under røntgenmaskinen. Da de la meg ned, slapp de meg litt for tidlig. Foten min traff bordet, og jeg skrek. Smerten var så stor at det ble tåkete rundt meg. Og så besvimte jeg.

~Marcus perspektiv~

Hun åpnet øynene. Tok seg til sengekanten og satte seg livredd opp. Jeg reiste meg raskt, og satte meg ned på sengekanten hennes. Jeg tok tak i hendene hennes, og dro dem inntil brystet mitt. Jeg gav hun en laaaang klem, og sa: "Det går bra, du trenger ikke å være redd. Jeg er her for deg. Du har brukket ankelen, men ellers er alt fint. Du er fin..."

••

17. August 2018
Kl. 08:10

~Americas perspektiv~

Nå var det over en måned siden jeg møtte idolene mine. Siden jeg våknet i en seg, med Marcus Gunnarsen sine armer rundt meg. Over en måned siden jeg var på konserten og brakk noe i ankelen. Og over en måned siden Marcus sa at jeg var fin.

Jeg var på vei til skolen. Det var første dag etter sommerferien, og jeg ville bare dø. Jeg hatet skolen. Jeg ble mobbet hver dag, og hadde så vidt venner. Men kanskje det skulle bli annerledes i år? Jeg begynte jo tross alt i 10. klasse...

Nei. Det ble ikke annerledes. Jeg gikk jo selvfølgelig med krykker, og da jeg ankom skolen, var det noen som ropte: "Der har vi jo den lille pysa mi! Oj! Går hun med krykker? Hva har du gjort? Fått en liten skrape på kneet?" Spurte har med sarkastisk babystemme og lo ondskapsfullt. Det var selvfølgelig Jonathan. Den kjekkeste, dummeste og slemmeste gutten på skolen. Han var ikke så høy, men de populære jentene var gal etter han, på grunn av musklene hans.

Han kom bort til meg, med de to tjenerne hans på slep. De het Tom og Jerry, og de var tvillinger. Dette var tredje året på rad at de måtte ta tiende klasse om igjen, altså, det vil si at de er tre år eldre enn meg. Men de så ut til å være yngre enn han var, fordi de ikke var så mye høyere enn meg, og jeg var ikke så høy selv.

Riiiiing! Reddet av gong-gongen. Eller, skoleklokka. Jeg skyndte meg så for jeg kunne med krykker, inn på skolen, og inn i klasserommet. Jeg satt bakerst i klasserommet. I år skulle Jonathan og tjenerne hans være i vår klasse. *Fuck my life... Jeg er fortapt!*

Hele timen satt jeg bare og så ut i luften, forberedte meg på et helt jævlig år, og tenkte på muligheter å gjøre slutt på alt...slutt, på livet... Jeg kom bare ikke til å overleve et heeeeelt år med de tre guttene! Jeg trengte rett og slett et mirakel.

Da skolen var over, ventet jeg til alle var ute av klasserommet, før jeg gikk ut selv. Jeg håpet bare at Jonathan hadde dratt hjem, men selvfølgelig tok jeg feil. Da jeg kom ut, stod Jonathan, Tom og Jerry der, klare til å gi meg en omgang med juling, og helt sikkert på høyt nivå også. De kom mot meg, og jeg rygget bakover. De gikk rundt meg, slik at de omringet meg. Jonathan var nå foran meg, og Tom og Jerry stod på hver sin side av meg. Det virket som at de hadde planlagt dette angrepet, fordi da Jonathan nikket til til Tom, så visste han hva han skulle gjøre, og tok tak i krykkene mine og rev dem bort fra meg. Nå var jeg hjelpesløs. Jonathan gikk mot meg og bokset til øyet mitt. *(Sarkastisk) Flott! Nå kommer jeg hjem med blekkøye!*
Han slo meg igjen. Denne gangen i magen. Han slo så hardt at jeg falt ned på rompa. Jeg kunne ikke gjøre noe imot han. Selv om det var mange i skolegården, var det ingen som hjalp meg. Den eneste vennen min som faktisk pleide å slå tilbake for meg, han hadde flyttet til Australia. Så nå var jeg helt alene. Meg mot Jonathan og tjenerne. Det gjorde veldig vondt i øyet og magen, så jeg begynte å gråte, da han plutselig sparket meg i siden. Da ble alt tåkete. "Hei, stopp!" Hørte jeg en kjent stemme rope et stykke unna. Og der kom mirakelet mitt løpende.

-
-
-
-
-
-

Hei, jeg vet at denne delen ikke er like lang som de andre delene, men håper det går fint❤

1023 ord