Hva skjer når America, en 15 år gammel jente fra Norge, reiser alene til USA, for å besøke en tante i LA? Hvem møter hun?
Denne boken er inspirert av brukeren «MagicMusicM»
Takk for hjelpen❤
"Vi drar nå. Er du klar?" Spurte pappa. "Uh... jaja, kommer snart." Svarte jeg trøtt. Han lukket døra igjen og jeg hørte at han gikk ned igjen. Jeg gikk ut av senga og så ned på den. Puta var våt. Hvorfor hadde jeg grått i søvne? Så traff det meg. *Marcus slo opp!* Og tårene kom fossende på, igjen. Jeg trodde nesten at det bare var et mareritt. Men det var det ikke. "Ta deg sammen, America! Du er bedre enn dette!" Kjeftet jeg på meg selv. Jeg stoppet tårene og gikk inn i Walk-in-closetet mitt. Jeg tok på meg den mest behagelige genseren jeg hadde, nemlig Justin Bieber- hettegenseren min. Og så tok jeg på meg et par med svarte, hullete og litt løse jeans.
Jeg hev i meg noe mat, før jeg tok med meg den allerede ferdig pakka kofferten, ut i bilen. Og fire og en halv time senere, var vi på flyplassen. Og en time etter det, på flyet. Tiden bare fløt forbi, jeg klarte ikke å konsentrere meg om en eneste ting. Det eneste jeg jeg gjorde, var å høre på yndlingsmusikken min. Og det var tilfeldigvis JB, og M&M. Og hver gang en av sangene til Marcus og Martinus kom på, lengtet jeg etter Marcus. Jeg savnet stemmen hans, smilet, klemmene, og selvfølgelig savnet jeg kyssene hans. De myke leppene hans som presset seg mot mine...*Nei! Ikke tenk på den dusten! Du fortjener bedre!* Jeg sukket hver gang jeg måtte kjefte stille på meg selv. Og det var jo nesten hele tiden... *Men jeg savner han sånn!!!*
"Nå er vi framme!" Mamma rev meg tilbake til virkeligheten med den lystige stemmen hennes. "Yey." mumlet jeg mens jeg reiste meg opp fra flysetet, og tok tak i kofferten min. Da vi kom ut av flyplassen, gispet jeg. Ikke fordi at bestefar var der, for jeg visste jo at han skulle komme. Men ved siden av bestefar, stod kanskje halve den gamle klassen min! Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var både glad for å se dem, men også fortsatt veldig lei meg på grunn av Marcus... Alle vennene mine kom løpende mot meg. Jeg stod bare stivfrossen, mens de klemte meg etter tur og snakket i vei om hvor mye de hadde savnet meg.
Da de endelig trakk seg unna, gikk jeg - med ansiktet vendt mot bakken - mot bilen til bestefar. Jeg hørte noen mumle "Noe er galt.." og en tåre trillet nedover kinnet mitt. Jeg satte meg inn i bilen, og da vi kjørte så jeg at alle vinket, og noen hadde bekymra blikk. Og tårene fortsatte å renne. Jeg kunne ikke stoppe dem. Pappa så bort på meg, og jeg så bort. Han skulle ikke få vite hva som var galt. Man kan aldri vite hva han kan finne på å gjøre når han blir sint. Så jeg var redd for at han kom til å skade Marcus, hvis jeg fortalte han det. Heldigvis så sa han ikke noe. Jeg viste ikke om han så at noe var galt eller ikke. Men hvis han gjorde så valgte han vert fall å ikke ta det opp,og det skal jeg takke han for. Jeg orket ikke å tenke mer på Marcus nå. Bilene som kjørte forbi minnet meg om hvor fort livet kunne forandre seg. I ett øyeblikk så er den der men i det neste så har den kjørt forbi og uten meg ombord.
Da vi kom bort til sykehjemmet så jeg mange gamle damer eller menn ble trillet rundt i rullestoler av noen unge mennesker. Jeg gikk ut av bilen, og føttene mine traff det altfor mørke brune gresset. Vannet de ikke gresset her da? Man skulle tro det. Det stod et stort hvitt hus der. Det hadde to søyler som stod opp til taket, innenfor der var det en dobbel dør. Slik at rullestoler og slikt skulle komme enkelt gjennom. Vi gikk nærmere døra, og jeg kjente en hånd på skulderen min. Jeg snudde meg og så pappa, han så ut som om han skulle sprenge ut i tårer. Det var først nå jeg innså at dette var jo moren hans som skulle dø, og hvor trist det må være. Jeg hadde aldri sett han så lei seg i hele mitt liv. Bortsett fra da han sa hade til oss fordi han skulle i militæret i 2 år. Vi kom fram til døren og den skjøv seg åpen. Vi gikk frem i rommet. Noe som minnet meg litt om et råtnet hvitt rom. Akkurat som i den reklamen hvor han mannen sier 'jeg ser en bil som har gulna litt i vask'. Dette rommet ga meg litt samme følelse. De kan ikke ha pusset opp her på åresvis, eller noensinne. Vi kom til en heis og trykket på knappen som førte oss til 5 etasje. Da vi gikk inn døren kunne jeg kjenne lukten av gammel. Har du aldri luktet hos bestemor og fått det intrykket av at det lukter gammelt, for hvis du har det så var det sånn det luktet. Gjennom koridoren var det mørkt og deprimerende. Den siste døra stod åpen og der lå en skrøpelig liten dame. Med det samme gråe krøllete håret som jeg husket. Hun lå i en sykehus drakt med blåe ruter på. Hun så ikke det minste frisk ut, men likevel så hadde hun et smil smørt om munnen. Det var alltid sånn jeg hadde husket henne også. En hyggelig sjel som alltid smilte uansett hva. Tårene presset på *wow noe nytt* men jeg følte at denne gangen kunne jeg godt grine. Men bestemor bare så på meg og sa med en raspende og beroligene stemme " ikke gråt kjære vene, jeg har levd lenge nok til å vite at alt sammen ordner seg til slutt. Du har et helt liv foran deg til å utforske, du vil alltid ha opp og ned turer,men til slutt vil alt ordne seg". Selv i en sånn situasjon som dette var hun smart og rolig. Jeg klemte henne og snakket litt med henne. Men når pappa skulle begynne å snakke med henne så dro mamma meg ut og satt meg på en benk på utsiden. Hun bare smilte til meg, men jeg skjønte med en gang hva hun mente!
Jeg holdt inne noen tårer mens de andre var inne på rommet. Men plutselig slo en tanke meg. Jeg tok opp mobilen og søkte på en app. *Okey nå forklarer jeg kjapt, appen er sånn at du søker opp en hashtag og så kommer det opp noen du kan prate med*. Jeg søkte opp hashtagen #trist og fant en interessant person.
LUSEN Heia hvem er du da?
AMERIKA Nå kan du gjette😉
LUSEN Du har navnet på et land?
AMERIKA Tusen takk, jeg er veldig glad i det landet.
LUSEN
Ups! Gambar ini tidak mengikuti Pedoman Konten kami. Untuk melanjutkan publikasi, hapuslah gambar ini atau unggah gambar lain.
AMERIKA Haha jeg liker humoren din!
LUSEN Tusen takk vi to er begge veldig stolte.
AMERIKA Men hva fikk deg til å velge #trist??
LUSEN Kjærlighet sorg! Du da?
AMERIKA Det samme.
LUSEN Ser ut som vi er mer like en vi trodde.
- - - - - -
Heiii... Icira1235 hjalp meg med denne delen. Håper dere likte den.. den gav ikke så mye mening akkurat nå, men det vil gi mer mening seinere... stem&kommenter for mer❤️ ❤️Love❤️
