Turen Til LA|| M. G. fanfiction

✖Del 5 - 7 cm✖

~Marcus' perspektiv~

"Hei, stopp!" Ropte jeg, og løp mot America som satt forslått på bakken. De tre guttene stoppet opp og så på oss. Jeg og Martinus løp mot dem så fort vi kunne. "Hva faen er det dere driver med?!" Ropte Martinus mens jeg satte meg ned foran America. Hun hadde blekkøye og holdt seg til magen. Det var der vi så at han ene gutten hadde slått og sparket henne. Jeg gav hun en klem, og hørte at hun stønnet av smerte. Kinnet hennes var vått av tårer, men hun gråt ikke. I hvertfall ikke høyt. "Hva faen er det dere driver med?!" Gjentok Martinus. "Hvorfor banker dere opp America?!" Han var sint, og det var sjelden at han ble så sint at han ropte, men det gjorde han nå.

Jeg reiste meg, og hjalp America opp. Hun holdt på å knekke sammen i brekninger, men jeg tok hun imot. Jeg dro hun inn i en beskyttende klem, så hun ikke skulle skulle føle seg truet av de jævlene. Ok, jeg ville også ha en klem av henne. "H-h-hvordan kjenner dere A-A-America?" Stammet gutten som hadde slått America. "Vi møttes på flyet og..." startet Martinus. "Og vi er bestevenner." Avbrøt jeg han. Alle fire så på meg. "Bestevenner med den lille freaken av en pyse?!" Utbrøt plutselig han som så ut til å være sjefsmobberen. Jeg slapp taket om America og gikk mot gutten. "DU VÅGER IKKE Å KALLE VERDENS SØTESTE, SNILLESTE OG FINESTE JENTE FOR EN FREAK ELLER PYSE!" Ropte jeg inn i ansiktet hans. "DET ER FAEN MEG IKKE GREIT!"
Jeg måtte se ned, fordi han var et halvt hode lavere enn meg. Han så redd ut, men guttene bak han så livredde ut. De snudde seg på hælen og løp så fort de kunne ut av syne. Da stod han siste igjen alene. Nå så han blek ut, og stammet fram: "S-s-s-sorry. S-ska'kke skje i-igjen..." før han løp avgårde han også.

Dunk!
Jeg snudde meg rundt, og så America ligge på bakken. Jeg løp bort til henne og løftet hun opp i armene mine. Hun var bevisstløs. Jeg bar henne bort til bilen og Martinus åpnet døren for oss, før han satte seg inn selv. I mens pappa kjørte, spurte han: "Hva i hell... Unnskyld. Hva skjedde?" Sa han bekymret. "Noen gutter banket hun opp, og så besvimte hun." Forklarte Martinus enkelt. Jeg tok ikke øynene mine bort fra America en eneste gang. Jeg holdt hun tett inntil meg, og strøk henne på kinnet. Tårene rant jo selvfølgelig ikke lenger, men selv om hun var bevisstløs, kunne du se på ansiktsuttrykket hennes at hun hadde vondt.

Da vi kom fram til hotellet, tilba pappa å bære America opp, men jeg sa raskt nei. Jeg skulle passe på henne. Vi gikk inn på hotellrommet og jeg la America i sengen min. Jeg gikk ut og fant en pose med is i fryseboksen, og pakket den inn i et håndkle. Jeg gikk tilbake og la den mot øyet hennes som var litt hovent. Jeg kom tilfeldig vis borti magen hennes, og hun krympet seg i smerter. Fortsatt bevisstløs. Jeg tok av henne jakken og skoene hennes. Så så dro jeg opp genseren hennes, og et så et sår på magen hennes. Såret var ca. 7 cm langt. Jeg gispet. Ikke bare på grunn av såret, men på grunn av alle de små arrene hun hadde, spredt utover. Dette her var alvorlig. Ble hun ofte banket opp? Jeg lot genseren være oppe, og løp til pappa. "Pappa! America har et sår på magen, og mange arr rundt det."

Pappa fant fram en bandasje, og vi løp inn på soverommet igjen. Det hadde begynt å dryppe blod ned i sengen. Jeg fant fram papir, og tørket forsiktig rent rundt såret. Pappa tok bandasjen og la den over såret. Han rullet den rund magen hennes og jeg hjalp han med å løfte henne så han kunne ta bandasjen helt rundt hun. Hun stønnet hver gang vi løftet eller bevegde på henne. Jeg kunne bare ikke skjønne hvordan verdens søteste jente kunne bli mobbet. Og av de stygge guttene? Det var bare ikke til å tro.

Da vi var ferdige, ringte pappa til legen og spurte hva vi skulle gjøre med America. Nå var hun helt rolig nå. Du kunne ikke lenger se på ansiktsuttrykket hennes at hun hadde vondt. Hun sov rolig. Jeg kledde av meg og la meg forsiktig ned i sengen ved siden av henne. Det var over en måned siden jeg hadde sett America sist, men det føltes som flere år. Hun var blitt enda finere (mente ihvertfall jeg), hvis du så bort ifra blekkøyet.

•

Jeg må ha sovnet, for da jeg våknet, ristet America stille ved siden av meg. Hun gråt. "Hva er det?" Spurte jeg rolig, men bekymret. "D-du skulle ikke se... d-du skulle ikke vite... i-i-ingen skulle vite..." hikstet hun. Hun lå med på ryggen, med dyna over ansiktet. "Hva var det jeg, eller noen andre, ikke skulle vite? At du ble mobbet og banket opp? Det er ikke greit. Det er ganske alvorlig! Hvis vi ikke hadde kommet, kunne det ha gått mye verre!" Jeg prøvde å holde stemmen rolig, men jeg var snart på gråten selv.

"Vi kan ikke bare ligge her. Vi opp og spise frokost, og så tar vi tak i dette senere. Nå prioriterer vi deg." Jeg blunket tårene bort, og reiste meg opp. Så kom jeg på at jeg bare stod i underbuksa... Jeg skyndte meg å ta på en bukse, før hun så på. Så tok tak i hendene hennes og dro hun opp. Hun brakk seg da hun måtte bøye magen, men jeg holdt hun oppe. Plutselig stod vi ansikt til ansikt. Øynene hennes var røde og hovne etter gråt, og hun hadde selvfølgelig fortsatt blekkøye.

Jeg lente meg fram, men rett før leppene våre traff, åpnet noen døren. Jeg trakk meg unna og Martinus kom inn i rommet. *Hva faen Martinus?! Du ødela alt!* "Gooood morgen!" Sa han lystig. Plutselig så han på America. "Bruker ikke du krykker, America?" Først da kom jeg på det! "Flott! Nå kan jeg verken gå eller bøye meg!" Sa hun irritert mens en tåre trillet nedover kinnet hennes. "Det fikser vi!" Sa Martinus. På en eller annen måte klarte vi å få henne ut i den lille stuen til hotellrommet vårt.

"Hva gjør dere her i Stavanger?" Spurte hun oss da vi hadde satt oss ned ved bordet. "I dag skal vi på intervju og i morgen skal vi ha konsert. Visste du ikke det?" Spurte jeg imens jeg reiste meg opp fra bordet, og gikk bort til sofaen. "Nei... Det visste jeg ikke."

~Americas perspektiv~

Han plukket noe opp og kom tilbake til bordet. "Vi tenkte at du ikke visste det. Så her." Jeg ble helt stum, da jeg så hva han holdt fram.

-
-
-
-
-
-

Nå skal jeg på speiderhaik... ønsk meg lykke til❤

1170 ord