Turen Til LA|| M. G. fanfiction

✖Del 11 - Kaninen✖

Tordag 4. Desember
Kl. 07:30

~Americas perspektiv~

Bip-Bip-Bip!
Og så ringte vekkerklokka. *Typisk! Jeg vil sove meeeeer!!* Jeg åpnet øynene, og så rett inn i verdens vakreste øynene, til verdens søteste gutt. "God morgen." Hvisket Marcus og kysset meg på nesen. "God morgen." Svarte jeg og reiste meg opp. Jeg tok av meg pysjen og kledde på meg den røde genseren som jeg hadde på meg 1. desember, og svarte jeans. Marcus reiste seg opp av senga og tok på seg en 'Like it Like it' hettegenser og svarte, hullete jeans. Vi gikk inn på badet hans og pusset tennene, og jeg tok på maskara.

Så gikk vi ned for å spise frokost. "Hva vil du ha til frokost, søta?" Spurte han og smilte til meg. "Et eple, hvis dere har." Svarte jeg mens jeg satte meg ved bordet. "Bare et eple?! Du vet at frokost er dagen viktigste måltid?" Spurte han overrasket. "Ja, men jeg spiser ikke så mye." *Hvordan ellers skal jeg holde meg tynn?* Han smurte seg en brødskive og gav meg et eple.
Da vi var ferdige å spise, gikk vi ut i gangen og tok på sko. "Hade, vi går nå." Ropte Marcus mens vi slang skolesekkene våre over skulderen. "Nei, vent på meg a'!" Ropte Martinus plutselig og kom løpende inn i gangen, med et eple i munnen.
Jeg måtte bare le. "Hva er det du ler av?" Spurte han liksom irritert. "Ingen...ting..." presset jeg fram. Så gikk vi alle ut døra. Jeg tok opp IPhonen min og så på klokka. Den var bare 07:57.

Det tok ikke lang tid til skolen. Jeg gikk mellom guttene, og holdt Marcus i hånda. Da vi kom fram, etter ca 4 minutter, far skolegården nesten full. Da vi gikk inn i selve skolegården, så alle i vår retning. Noen så forelska ut, andre sjalu. "Hva er det de ser på?" Hvisket jeg til Martinus. "Dere." Hvisket han tilbake. "Oss?" Jeg skjønte ingen ting. "Ja, sånn ca alle jentene på skolen crusher på Marcus. Og han er ganske 'hard to get'." Sa han som om det var en selvfølge. Nå følte jeg meg plutselig veldig heldig. En varm følelse spredte seg utover i kroppen min.
Så så jeg to grupper komme mot oss. Den første gruppen, var de vi hadde spilt flasketuten-peker-på med. "Uuu! Hva skjedde egentlig etter at vi gikk?" Sa han som het Ådne, og dultet Marcus lekent i skulderen. "Ha'kke du no med." Svarte Marcus og smilte skjevt til meg. "Åååååå!" Sa de andre guttene i kor.

"Å nei. Nå kommer kaninene." Sa plutselig Thomas. Jeg så bort på den andre gruppen som var på vei mot oss. Nå så jeg hvem de var. Det var Bunny, Bonny, Sara og Leah. De gikk arm i arm, med like skritt, og stoppet rett foran oss. "Hva er det du driver med?" Spurte Bonny frekt. "Hva mener du?" Jeg var forvirret. "Hvorfor holder du hånda til gutten min?" Spurte hun og så stygt på meg. "Gutten din...?....Marcus?! Har du kjæreste?! Det har du ikke sagt!" Jeg slapp hånda hans løp.
Men hvor skulle jeg jeg løpe? Jeg vurderte å bare løpe til klasserommet. Nei. Der ville jeg ihvertfall ikke. Skulle jeg løpe hjem? Nei, mamma var fortsatt hjemme, så hun ville spørre meg hva som var galt. Før jeg visste det, hadde jeg løpt inn på jentedoen. Jeg låste døren raskt og satte meg på dolokket. Nå kom tårene. De fosset nedover kinnene mine. Hva skulle jeg gjøre? Hvorfor hadde han ikke fortalt det?!

~Marcus' perspektiv~

"HVA FAEN?! HVA HAR DU GJORT?!" Skrek jeg til Bonny. Hun støkk skikkelig. Jeg løp i den retningen America hadde løpt. Jeg løp inn på skolen, og mot doene. Jeg hørte at en dør smalt, inne på jentedoen, og så begynte noen å gråte. Jeg sakket farten og gikk bort til doene. *Hva skal jeg gjøre? Jeg kan jo ikke bare gå inn på jentedoen! Jo! Jeg må fikse dette!* Jeg åpnet døren forsiktig, livredd for at det skulle være noen andre enn America der inne. Heldigvis var det ikke det. Jeg gikk bort til den eneste doen som var låst, og der jeg kunne høre gråting komme fra. Den aller innerste.

Jeg banket forsiktig på. Gråtingen stoppet. Jeg hørte et snufs, før: "Hva er det?" Spurte en gråtkvalt stemme. "America... Det er ikke som du tror." Sa jeg rolig. "Hva da? Du hørte det selv, hun kalte deg gutten hennes!" Svarte hun spydig. "Nei. Som du sa selv, var det hun som kalte meg det, ikke omvendt. Hun har vært forelska i meg siden 5. klasse, men jeg har aldri likt henne." Forsikret jeg America om. "Hvordan vet jeg at du ikke lyver?" Spurte hun og snufset igjen. Jeg sa det rett ut: "Fordi jeg elsker deg!" Jeg hørte låsen bli vridd om, og i neste sekund, hoppet America opp i armene mine. Nå gråt hun skikkelig. Jeg strøk henne over håret og hvisket: "Aldri om jeg hadde datet den kaninen." Da lo vi begge.

•

Dagen etter var jeg med America hjem. Vi gikk opp på rommet hennes. Jeg satte meg ned på senga hennes, og betraktet henne. *Du er så nydelig!* "Takk!" Sa hun plutselig. "Hæ?" "Du er så nydelig! " Svarte hun og så lo vi begge. *Jeg må virkelig stoppe med det der!* Hun hadde stått i dørkarmen, men nå kom hun mot meg. Hun satte seg ned på fanget mitt, med ansiktet mot meg. Hun lente seg fram og kysset meg svakt på leppene, før hun trakk seg litt unna. Så kysset hun meg igjen, og denne gangen kysset jeg tilbake. "Vet du at du er deilig?" Sa jeg og smilte skjevt. "Jeg har hørt så." Svarte hun, og bet seg i underleppa.

Jeg tok hintet. Jeg bøyde meg fram og kysset hun. Etter en liten stund med kyssing, åpnet America munnen sin litt. Jeg gjorde selvfølgelig det samme, og lot tungen hennes gli inn i munnen min. Og så klinte vi en lang stund. Plutselig dro jeg henne med meg ned i senga. Nå lå hun oppå meg. Jeg la hendene mine på hoftene hennes, og bevegde dem nedover. De stoppet på rompa hennes. Jeg klemte en gang, men virket ikke som om hun hadde noe imot det, så jeg fortsatte. Vi klinte veldig lenge, før vi plutselig hørte: "Og hvem er så dette?"

-
-
-
-
-
-

Heiii! Hvem tror dere det er?
Tusen takk for at dere stemmer på historien min! Setter sykt stor pris på det. Denne delen var litt kort, men håper dere liker den uansett...
❤Love❤

1101 ord