Soulmates

2.

Noah pov

Dette er min sjelevenn!

Han er så kjekk, jeg klarer ikke og slutte og stirre på han. Men så kom jeg på hva han nettop gjorde, han reddet meg nettopp fra å bli kjørt på! Jeg reiste meg fort opp, «T-tusen takk for at du reddet meg.» sa jeg nervøst, jeg kunne se at tatoveringene våres lyste sterkt. «Mhmm.» var det eneste han sa, jeg studerte fjeset hans litt, han hadde svart hår, og øynene hans hadde en nydelig blå farge, han er veldig mye høyere en meg.

Jeg kunne se at han studerte meg også, man skulle trodd at han skulle være litt mer gladere en det her, det ser ut som om han nettopp kom ut av en begravelse, «Så du er Luke Brown.» sa jeg, han nikket stille, det ble en akward stillhet, hva er det man egentlig gjør når man finner den som er skap får deg?

«Så du flyttet nettopp hit?» spurte jeg, med håp om å starte en samtale, «okey kid, hør hær, du burde holde deg unna meg, jeg er farlig.» sa han med en monoton stemme, jeg kunne høre hjerte mitt knuse i to, «M-men vi er sjelevenner.» sa jeg litt desperat, «hold deg unna meg.» var det eneste han sa, også gikk han vekk.

***

Neste dag på skolen

«Og det var det han sa til meg.» sa jeg trist, gløden som kom fra tatovering var ikke lenger sterk eller den fine gull fargen den var før, nå er den en blå og trist farge, og den glødet veldig svakt.

Gløden som kommer fra tatoveringen er følelser, den blå fargen er fordi jeg er trist, tatoveringen til Luke er også blå nå.

«Er du seriøs! Jeg skal gå å banke driten ut av han!» sa Emma og reiste seg fra stolen hun satt på, men hun ble dratt ned fort av Ella, «Du kan ikke, han hadde drept deg på noen sekunder!» sa han og holdt henne fast, Emma bare gryntet tilbake som svar.

Når jeg kom hjem i går gråt jeg øynene mine ut, hvorfor sa han det til meg, er jeg ikke bra nok? «Vis jeg ser tryne hans her skal je-!» Emma ble avbrutt av at dørene til kantina slo opp og in kom Luke med to andre gutter bak han. Alle i kantina ble helt stille, ingen lagde en lyd. Jeg kunne se herfra at han har prøvd å skjule tatoveringen sin, men det lyser fortsatt gjennom, en svak blå farge, den blå fargen er følelsene mine akkurat nå.

Luke og de to andre guttene ignorerte alle som stirret på dem, de gikk bort til et tomt bord i hjørne. Jeg følgde nøye med på dem, jeg skulle til å se vekk, men plutselig fikk jeg øyekontakt med Luke. Jeg snudde meg fort vekk fra han, vis jeg ser han in i øynene vet jeg at jeg kommer til å begynne å gråte.

Alle gikk tilbake til det de gjorde før de kom inn. Emma og Ella ga meg medfølende blikk, jeg sukket ut og senket hodet, jeg skulle ønske jeg kunne bare forsvinne.