Soulmates

6.

Noah pov

Jeg våknet opp før Luke, jeg er fortsatt på brystet til Luke. Vi er fortsatt i bilen, jeg reiste meg opp fra brystet hans, jeg kjente at nakken min gjorde litt vondt får og ligge sånn. Jeg kikket ut vinduet, stormen hadde sluttet. Vi er fortsatt midt i skogen uten noe dekning da.

Plutselig kom jeg på hva som skjedde i går natt, det virket nesten som om han brydde seg om meg. Jeg fikk ikke tenkt noe mer på det før Luke våknet opp, han reiste seg opp sakte og strekte seg, han snudde seg mot meg, «god morgen?» sa jeg usikkert, han bare nikket tilbake, «vi er nødt til å gå hjem.» plutselig sa Luke, jeg nikket, jeg tenkte på mamma, hun er sikkert veldig bekymret siden jeg ikke kom hjem i går natt.

Jeg tok opp telefonen min som hadde 9% ned strøm igjen, klokka er 08:32, vi har sovet veldig lenge. Uten og si noe åpnet Luke bildøren sin og gikk ut, han gjorde et tegn at jeg skulle følge etter. Når jeg gikk ut av bilen strakk jeg meg, jeg kjente også at ryggen min gjorde litt vondt.

«Da begynner vi og gå da?» spurte jeg, Luke nikket. Vi begynte og gå, vi lot bilen bli igjen siden den kan vi ikke ta med. Vi gikk på en grus vei, grusen lagde en knasende lyd vær gang jeg tok et skritt. Vi hadde kanskje gått i 10 minutter før jeg kjente at magen min rumlet, jeg har ikke spist siden lunch i går. Jeg og Luke har ikke sakt noe til hverandre siden vi begynte og gå, jeg lurer på hvorfor han oppførte seg sånn i går, og nå i dag er han så kald mot meg.

Tankene mine vandret bort til i går igjen, han sa at han er farlig og være rundt, jeg lurer på hvorfor, handler det med det han leverte som jeg ikke fikk se hva var. Jeg og Luke er skapt for hverandre, men det føles ut som om at han hater meg. Når han er kald mot meg river det hjertet mitt i to, gjør det ikke det samme med han? Han burde også føle sånn, men han viser ingen følelser.

Jeg kjente at jeg ble tristere og tristere vær gang jeg begynte og tenke på det mer. Plutselig kom jeg på at tatoveringene viser følelsene våres, hvordan kan jeg glemme det! Jeg snudde meg mot Luke, han hadde blikket rett fram og ikke noe andre steder, jeg kikket ned på tatoveringen min sakte så at Luke ikke skulle legge merke til det. Tatoveringen min lyste en svak blå farge, jeg tittet forsiktig på tatoveringen til Luke, han sin tatoveringen er også en svak blå farge, det er mine følelser akkurat nå.

«Hvorfor er du trist?» spurte plutselig Luke, jeg skvatt litt av det, jeg viste ikke at han lå merke til at jeg stirret. Jeg kikket på han, han hadde fortsatt blikket rett fram, «Du vet nok hvorfor.» sa jeg tørt, jeg flyttet blikket mitt fra han og kikket heller ned i bakken. Vi gikk i stillhet etter det, jeg kjente at jeg fikk en dårlig følelse.

Jeg liker ikke at vi er så stille, jeg vil bare at han skal snakke med meg, men jeg tror ikke at han hadde sakt noe vis jeg hadde spurt.

Vi gikk videre og videre helt til jeg plutselig klarte og snuble, jeg falt framover, men jeg traff ikke bakken, ikke fordi Luke hadde tatt meg i mot, men fordi jeg hadde landet oppå han.

«Hva faen!»

==============

Hallo mine nydelige lesere!😘

Hva syntes du om dette kapittelet?
Hva syntes du om handlingen så langt?
Hva tror du kommer til og skje neste kapittel?

Ha en nydelig dag videre❤️👍