Soulmates

3.

Noah pov

Jeg er i klasserommet nå, vi har matte, jeg absolutt hater matte, jeg er ikke noe god på det, det er får vanskelig. En ting som også er helt drit er at Luke er i denne klassen. Emma og Ella har ikke matte nå, det er så kjedelig uten dem.

Jeg følger heller ikke så mye med på hva læreren sier, jeg bare dagdrømmer timen vekk, det er derfor jeg er så dårlig i matte. «Noah hva er svaret!» sa læreren strengt og pekte på tavla, jeg skvatt litt av den strenge stemmen til læreren , hvorfor gjør lærere det der?! Jeg rakk ikke opp hånden engang!

Jeg flyttet blikket mot tavla, bare en haug med tall og bokstaver som jeg ikke forstår, «ummm, 47?» sa jeg usikkert uten og faktisk se på tallene, jeg kunne høre andre studenter le ved siden av meg, læreren så strenger på meg, «svarer er 28a, følg med i timene mine!» sa han, jeg rødmet litt å så ned i pulten min.

Timen er ferdig nå, jeg reiste meg opp fra pulten min å begynte å pakke tingene mine, «Noah, bli igjen her, du også Luke.» sa læreren, jeg kjente et stikk av panikk, jeg nikket sakte, Luke sa ingenting. Vi ventet til alle elevene hadde gått ut. Læreren snudde seg mot oss, «Noah, du har en av de verste karakterene jeg noen gang har sett, og derfor skal Luke hjelpe deg med matte.» jeg skulle til å protestere, «Luke du er ganske ny, men du har en av de beste karakterene i klassen nå, så du må hjelpe Noah.» sa læren igjen, «finnes det ikke noen andre?» spurte jeg stille, læreren hevet brynene, «Nei.» var det eneste han så, han så ned på klokken sin, «jeg er nødt til å gå nå, jeg forventer bedre resultater av dette!» sa han å begynte å gå ut av klasserommet.

Jeg snudde meg sakte mot Luke, han hadde ikke noen følelser på ansiktet, «så skal vi gjøre det hos deg eller hos meg?» spurte plutselig Luke, jeg skvatt litt, jeg hadde ikke forventet at han faktisk skulle gjøre det. «Um, vi kan gjøre det oss meg.» sa jeg usikkert, «ok.» var det eneste han sa før han forsvant ut døren. Jeg stirret etter han, jeg skulle ønske at han var med meg nå.

***

Jeg gikk gjennom korridorene og bort til skapet mitt. Jeg åpnet skapet mitt å la matte boken min der, jeg lukket skapet forsiktig. Jeg skulle til å gå videre, men en hånd stoppet meg, jeg så opp på hvem som stoppet meg, det er Aaron, jeg himlet med øynene, «hva er du vil?» spurte jeg, «jeg kan ikke kjøre deg hjem i dag heller.» sa han, jeg tenkte på Luke, han skal vel til oss i dag, jeg håper han har en bil. «Ok, men hva er det du egentlig driver med?» spurte jeg, Aaron ga meg et blikk, «Det har du ikke noe med.» sa han å gikk vekk fra meg.

Han er ste broren min. Pappaen min døde av kreft når jeg var 4 år, mamma var knust. Men det som er tingen, vis sjelevennen din dør, blir du bare en helt normal person, da kan du bli med hvem du vill, men vis det skjer er det fortsatt ikke det samme å ha en sjelevenn, det er mye bedre å ha en som er skapt får deg. Mamma fant en mann, men jeg liker han ikke i det hele tatt, han er bare ikke pappa, og Aaron er ikke broren min.