Øyekast

Kapittel 8 Et nytt liv

Hei. Jeg heter Cassie Albergine Edwards. Jeg er 16 år, jeg eier et sosialt liv og karakterene mine på skolen er helt ok. Jeg har en mamma, en pappa og en liten lillesøster på 4 år. Skolen er vel helt ok. Jeg har opptil flere venner, noen av dem er litt rare. Jeg har ingen kjæreste, men øynene mine er åpne for nye muligheter hele tiden. Det er ikke så mye mer å si bortsett fra at jeg har et ganske normalt liv. Det skjer ikke noe spesielt i hverdagen. Jeg skulle selvsagt ønske at jeg hadde ordentlige venner som ville overnatte hos meg i ukedagene, og som ville delt hemeligheter med. Og jeg skulle selvsagt ønske at det skjedde noe mer i livet mitt enn, du vet, det vanlige. Men bortsett fra det er jeg vel ganske lykkelig.

Jeg satt på sengen min og skriblet ned noen raske setninger i den nye notatboken min. Skriften minnet meg noe om skriften til en huleboer, men så lenge jeg fortsod den akkuart, så gikk det bra. Dette skulle være min nye dagbok. Min 5 dagbok faktisk. For så lenge jeg kunne huske så hadde jeg skrevet ned tankene mine i sånne bøker. Noen ganger husket jeg å skrive ned for hver dag, og noen ganger glemte jeg det for flere uker på rad. Det forklarte vel egentlig hvor mye som skjedde i hverdagen min. Ja...Helt rett. Men noe jeg gledet meg utrolig mye til for tiden var vel vinterferien! Gisp! Bare tanken på ferie fra alt som begynte på s og sluttet på -kole ga meg feber og høy puls. Så deilig det kom til å bli! Da kunne jeg ha rommet mitt for meg selv, brenne alle mulige rester etter høstsemesteret på ungdomsskolen, og danse rundt på det kalde soveromsgulvet i andre etasje. Så ville moren min mest sannsynlig komme inn og se rart på meg, før hun ville begynt å danse sammen med meg. Ja det ville vært noe, men beklagelighvis var det sant. "Cassie!" Jeg skvatt av mamma sin høye stemme fra nedenfra. "Ja?!" ropte jeg. "Det er spillkveld! Kom ned!" Jeg sukket oppgitt. Ikke det at jeg ikke satte pris på de hyggelige kveldene med familien, men jeg hadde andre ting å gjøre. Ting som lekser jeg egentlig hadde tid til å gjøre for flere timer siden, men som jeg først kom på nå for å ha en unnskyldning til å slippe unna alt annet. Du vet når tiden går så fort, og det er en virkelig viktig tv-serie på skjermen som du virkelig ikke under noen omstendigheter vil gå glipp av. Vel, la oss bare si at jeg hadde ventet på den neste episoden av Arrow i nesten 3 uker og bare tanken på enda en dag til med venting ga meg fnatt. Så derfor så jeg den i stad. "Jeg kommer!" ropte jeg ned. Jeg la fra meg den nye dagboken min ved siden av den lille bamsen som stirret på meg fra den andre siden va senga. Det ene øyet var revet av, men det var mest sannsynlig fra når vi flyttet. Jeg smilte til den. "Ikke se på meg S-man. Du får være med på spillkveld neste gang" Så gikk jeg ned.