Øyekast

Kapittel 14 En kjent person dukker opp

Seth's POV
Jeg satt med hodet lent mot det kalde togvinduet. Det ristet svakt for hver gang vi kjørte over små 'humper' på togskinnene. Overfor meg satt en gammel mann i frakk. Han snorket høyt, og snudde urolig på seg. En dame til venstre for meg kikket rart på mannen, som om det var skikkelig uforskammet å snorke når man sov. Damen hadde håret festet opp i en rar hårdått på toppen av hodet. Det var svake grå striper innimellom den ellers brune fargen, noe som fikk meg til å tro at hun var minst 40 år. Jeg sukket trøtt og lukket øynene. Kanskje tiden ville gå litt raskere hvis jeg sov resten av tiden.

Etter et par minutter satte jeg meg opp i setet igjen. Det var umulig å få sovna på et tog. Det var den ene tingen jeg ikke kunne slutte å tenke på som plaget meg skikkelig. Det nye livet til Cassie. Bare tanken på at hun kanskje ikke ville kjenne meg igjen når jeg kom til å møte henne fikk meg til å grøsse. Jeg hadde brutt alle regler ved å komme hit. Å gå utenfor treningssenteret mens man fortsatt er en juniorargon er aldri en bra ting. Ikke bare hadde jeg sneket meg forbi vaktene, men jeg hadde risikert livet mitt for å komme meg på dette toget. Hele hackingen av systemet på senteret var en enkel ting, og jeg fant jo ut at den såkalte 'sjefen' der hadde holdt et godt øye med Cassie. Hvor hun bodde, hvem som var den nye familien hennes, vennene hennes, og alt det egentlig var å vite om det. Det som sjokkerte meg mest når jeg gikk igjennom de hemmelige filene, var at sjefen hadde lagd alt sammen. Han hadde satt sammen hver minste lille detalj slik at Cassie kunne få det livet som han ville at hun skulle ha. Og enda var jeg ikke sikker på om det var en god ting, eller en skikkelig dårlig en. Men jeg gruet meg ordentlig til å møte henne igjen. Kan jeg få henne til å huske meg? Eller har det toget også gått for lenge siden? Jeg fomlet fram hendene mine og surret dem inn i hverandre på den måten Cassie mente var helt umenneskelig. Den grålige fargen på fingrene var tildekket med skitt og sot fra et par dager siden, noe som fikk de til å se enda mer skremmende ut. Damen til venstre for meg skotter bort på hendene mine. Hun lagde en grimase. "Hva er det for noe?" spurte jeg så vennlig jeg kunne. Damen smilte falskt til meg. "Neida" Hun nølte litt før hun fortsatte. "Du har bare noen fryktelige skitne fingre" Jeg kikket ned på utstyret som den gale mannen på senteret hadde satt på hendene mine. De robotaktige delene som forhindret meg fra å kunne bruke evnene mine. Det er nå det er litt å dra en liten hvit løgn vetu, tenkte jeg. "Eh, jeg er på vei til Desu Con, og dette er en del av kostymer mitt". Jeg hadde lest alt mulig om disse stedene hvor mange mennesker samlet seg og kledde seg ut som sine favorittkarakterer. Det var ofte et stort tema på treningssenteret, siden mange feltargoer ofte var der for å hjelpe til. Damen nikket unnskyldende til meg og så bort på mannen som sov igjen. Jeg lente meg tilbake og ventet på at tiden skulle gå litt fortere. Det kommer til å ordne seg...Cassie kommer til å kjenne meg igjen, og vi skal komme oss tilbake til Senteret igjen. Sammen. Så sovnet jeg.

Dørene gled opp foran meg. Folkemengden på den andre siden av togvinduene var overveldende. Jeg hadde aldri sett så mange mennesker som stresset fram og tilbake før, bortsett fra når vi hadde store samlinger på treningssenteret. Jeg snublet nedover trappetrinnene og satte føttene stødig på den varme asfalten. Hjertet var i halsen. Det var hele tiden mennesker som kom borti meg, så jeg måtte holde meg fast i jernstengene på toget. "Unnskyld" sa jeg fort. En mann med to store kofferter hadde skumpet borti meg på vei inn på toget. Han bare stirret surt på meg. Det virket uhøflig å bare stå i veien på denne måten. Jeg skulle til å flytte meg da en gammel dame plutselig kom bort til meg. Hun gransket meg fra topp til tå og smattet med munnen. "Hei...Eh, Skal jeg...Skal jeg hjelp-" Jeg stammet frem ordene. "Ja! Ikke bare stå der gutt! Hjelp meg!" glefset hun. Hun slang vesken sin inn mot brystet mitt og gikk inn på toget. Snakk om gammel dame, tenkte jeg. Men vi hadde alltid lært at å hjelpe mennesker som trengte hjelp alltid var bra. Jeg gikk inn på toget igjen og passet på at hun hadde satt seg til rette, før jeg glapp vesken ned på gulvet foran føttene hennes og skyndte meg ut. "Dagens heltedåd, eller hva?" hvisket jeg for meg selv. Så stanset jeg plutselig opp. Et kjent fjes dukket opp blant folkemengden. Det fikk hjertet mitt til å hoppe over et slag. Og det var ikke på den klissete, kjærlighets måten.