Øyekast

Kapittel 7 Game over

Fem hele minutter for seint. Ifølge klokka var den nå godt over 09.35 og Seth hadde enda ikke åpnet døren for meg. Mørket i rommet føltes nesten litt for lyst med tanke på at jeg hadde vært her altfor lenge. Alle de tusen lekene stirret tilbake på meg, ba meg om å returnere alle til sine eiere. Noe jeg absolutt ikke kom til å gjøre. Men jeg kunne ikke slutte å tenke på Seth. Hva var det han hadde rotet seg oppi nå? Hva had...piiiiip. Jeg skvatt av den plutselige lyden fra døra. Jeg tok raskt tak i dørhåndtaket og skøv den opp. Glem det, Seth har det fint, tenkte jeg. Uroligheten slapp sakte tak i magen min og føk bort. "Endelig!" Sa jeg rolig med øynene vendt mot de hundre klare feltargon draktene som hang klare på flere kleshengere bortover det svakt opplyste rommet innenfor døren. Jeg tok tak i en drakt som så ut til å passe meg og lokket døren igjen. Så gikk jeg med selvsikre skritt mot utgangen, nå fullt klar over at jeg faktisk skulle på et feltoppdrag sammen med feltargoene.

"James?!" "Ja sir!" "Dra på deg hatten ordentlig gutt!" Jeg rettet på ermene på den røde drakten. "Fia?!" "Ja sir!" Jeg smilte. "Jonathan?!" "Yes sir!" "Vi bor ikke i England, det heter ja sir!" "Ja sir!" Den høye mannen gikk langs den lille rekken av feltargoer. Han smilte skjevt av guttens usikkerhet. Mannen hadde på seg en gul, skitten drakt, annerledes fra alle de andre som hadde røde. Han var ganske ung (sikkert midt i 20-årene), hadde ganske blondt kortklipt hår og musklene hans tydet på mange år med trening. Når mannen hadde ropt opp alle navnene på listen sin så stilte han seg foran meg. Jeg kunne se flekker av ulike kjemikalier og stoffer som enda satt fast på dressen hans. "Hva er ditt navn?" Jeg kikket opp på fjeset hans og stilte meg rak i ryggen. "Cassie, sir" Han tok seg til pannen og skumleste kjapt gjennom listen sin. "Ditt navn står ikke på listen min, Cassie" Jeg sukket. "Ehh, har du fått tak i den nyeste utgaven?" spurte jeg. Hvis Seth hadde fulgt planen, så hadde han rekt å sette navnet mitt til listen via de store maskinene i maskinrommet. Det var noe jeg nevnte i full fart i går. En siste ting var det. Mannen knipset fort med fingrene sine og gikk bortover den grå betongen til en annen mann som kom løpende til han med en liten brikke på størrelse med tommelen min. "Ahh" sa han etter å ha gjennomgått den nye lista han nå hadde på nettbrettet sitt. Jeg smilte. "Navnet ditt står her ja, Cassie. Så still deg opp rett som de andre kollegaene dine og gjør deg klar til ukas oppdrag! Vi skal til den andre byen!" "Ja sir!" ropte jeg. En ny glede fylte magen min med sommerfugler. Jeg skulle faktisk ut på et vaskeekte oppdrag!
Plutselig kom treneren min, sjefen for senteret i egen person og flere vakter brasende ut i den kalde luften utenfor senteret. En av vaktene drasset med seg en gutt på min alder. Seth fektet rundt seg og sprelte i armene til vakten. Jeg løftet armen og latet som om jeg fikset kapsen min. "Stopp!" ropte sjefen. Å nei..."Vi tror en av dine feltargoer er en elev her på senteret!" Mannen i den gule dressen gikk mot sjefen i en vennlig gest. "Jeg tror ikke det sir. Alle disse personene står på listen min" han rakte frem den nye listen til sjefen. Sjefen smilte stygt til han. "Nei Elias. Hvor fikk du denne listen fra?!" Mannen som het Elias virket usikker. "Fra maskinrommet sir. Det er den nye listen" Jeg kunne se at Seth virket mer og mer bekymret. Han hadde sluttet å fekte rundt seg. Øynene våre møttes. Han ristet unnskyldene på hodet. "Det finnes ingen NY liste!" smalt det fra sjefen. "Nå? Hvor er hun?" Elias pekte mot meg og gned seg i håret. Han gikk bestemt mot stedet de hadde planlagt å dra, veivet med hånden slik at de andre feltargoene fulgte etter, og etterlot meg alene med de andre. Sjefen kjappet seg bort til meg og grep meg i armen. "Cassie! Det er best du forklarer deg nå! For gutten ville ikke si et pip!" Jeg hadde ikke noe annet valg enn å følge etter de andre inn til senteret igjen. Inn til mitt eget lille fengsel.

"Cassie? Går det bra? Cassie?" Jeg blunket med øynene av Seth sin varme stemme. "Cassie?" "Hold kjeft gutt!" Jeg skvatt.
Det er nå du skal lukke øynene dine og forestille deg et hvitt rom. Ganske trangt. Forestill deg at du vokner opp fra noe som føles ut som en drøm langt unna. Og du føler deg ør og svimmel på samme tid. Så samler du nok mot til å åpne øynene dine, bare for å merke at du er satt fast til en stol. Kneblet fast med tjukke bånd rundt håndleddene dine, og føttene også. Så snur du hodet og finner din beste venn i en helt annen stol bare en halv meter unna. Også kommer skyldfølelsen famlende inn i rommet som en full mann. Han griper fast i vennen din som om det har om livet å gjøre. Så gjør det vondt i hjertet, og alle andre steder på kroppen også. Og du føler deg hjelpesløs. Sånn føltes det i det øyeblikket jeg våknet opp.
"Seth" hvisket jeg stille. Seth snudde hodet sitt. "Jeg beklager" hvisket han. "De fant meg" Jeg nikket og smilte til han. "Det går bra, vi kommer til å klare oss. Det verste som kan skje er vel en måneds vasking nede i treningshallen, eller hva?" Han nikket og smilte usikkert tilbake. Først nå la jeg merke til det store blåmerke i ansiktet hans. Rundt øyet, og nedover langs kinnet på den høyre siden av ansiktet hans. Han snudde hodet raskt når han merket at jeg hadde sett det. "Seth" hvisket jeg. "Hva skjedde egentlig?" Han svarte ikke. "Unnskyld" sa jeg fort. "Dette er min skyld...Jeg skulle aldri hatt dratt deg med på noe sånt"

Jeg ristet hånden. Det gjorde vondt når jeg gned håndleddene mot båndet. "Se hva du har gjort nå, gutt" en manns stemme kom plutselig inn i hodet mitt. Jeg kikket rundt meg på jakt etter mannen som stod bak. "Nå har du vekka henne! Aner du hvor vanskelig det var å få henne bedøva i det første?!" Seth skakket på hodet og nikket.

"Vel søta. Nå får du gjøre deg klar, stase deg opp litt får du" mannen gliste ekkelt til meg. Jeg lukket øynene for å slippe å se på han. Noen ganger er synet mitt litt for godt til å være sant. Mannen fortsatte. "Selveste sjefen kommer innom. Han har lyst til å si deg noen ord" Jeg åpnet øynene. "Hva da?" Mannen rikket på skuldrene. "Vet vel ikke jeg vel. Sikkert noe fint no". Jeg kikket bort på Seth. Han virket rolig der han satt med hendene og føttene bundet fast til sin medisinske stol. Litt som de man skal sitte i hos tannlegen. Det er en grunn til at mange er redd for å dra dit. Hadde jeg hørt. Hendene hans var grå, eller sølv. Det var rart. "Bedøvelsen sløvet synet mitt" hvisket jeg stille for meg selv. Mannen nikket. "Det er sant søta. Det nyeste middelet som både bedøver og svekker evnene til folk. Store greier, store greier" Jeg så nærmere på hendene til Seth. Det var som spraylakk, eller et lag med maling. Hendene hans så akkuart ut som noen robotdeler. "Jeg kan ikke bruke evnene mine vetu" sa han. Et trist blikk fylte øynene hans. Han lo en kort latter. "Middelet virket ikke på meg, så de lagde noe helt spesielt til meg. Noe som ikke går av med det første" Den ekle mannen fortsatte etter Seth. "Det er hender laget spesielt for slike unger som han" han pekte på Seth. "Hender som hindrer kreftene hans å brukes, tas på veldig lett skjønner du...Tas på som hansker...Settes fast litt annerledes" Han løftet opp et apparat jeg aldri hadde sett før og smilte stygt. Så banket det på døren. Mannen la fra seg apparatet, gikk bort til døren og åpnet opp for sjefen som kom inn. "Alt klart?" spurte sjefen. Mannen nikket. "Flott, men før du starter så vil jeg gjerne få et ord eller to med unge Cassie her" sa sjefen. Mannen nikket igjen og gikk bort til et bord som stod i kroken av det lille rommet. "Så Cassie. Hvorfor i huleste heite tok du deg ned til kjelleren, stjal en dra..." "Lånte" korrigerte jeg. Sjefen smilte umildt. "Lånte en drakt og snek deg opp til første etasje for å være med til den andre byen med de andre feltargoene?!" Jeg skulle til å si noe men han avbrøt meg. "Og att på til dro du med deg en av de mest godhjertede personene her på senteret! Er du klar over at du nå kanskje har ødelagt både ditt og hans liv? HÆ?!" Jeg så ned i det hvite lenolium gulvet. "Ødelagt? Jeg har ikke ødelagt noen liv!" Sjefen satte seg ned foran meg på huk. Han grep tak i armen min. Øynene hans lyste av raseri. "Jo, ødelagt" Jeg smattet med munnen. "Unnskyld meg sir, men den verste straffen du kan gi oss er her på senteret. Det er kanskje veldig mange lange netter med arbeid, men det ødelegger ikke livet til noen" "Å kjære søte Cassie..." Han slapp taket på armen min. Øynene hans lyste opp. Seth så med ett veldig bekymret ut. "Cassie Albergine Edwards. Du dømmes herved til et liv utenfor senteret" Hjertet mitt begynte å dunke fort. "Neeei!" skrek Seth. Den ekle mannen fortet seg bort til Seth og slo til ham. "Du vil bli fratatt all hukommelse om livet ditt her" Jeg stirret på veggen, mens tankene surret vilt rundt i hodet mitt. "Du må starte et helt nytt liv, nye venner, du må begynne på en offentlig skole" Seth skrek igjen. Han prøvde å komme seg løs fra stolen, men den var mye sterkere enn han. "Du får beholde kreftene dine, fordi at det er medfødt. Start minneoverføring, kjapt" smalt det fra sjefen. Han reiste seg ordentlig opp og gikk bort til veggen. "Seth Thomas Rogen. Du får absolutt under ingen omstendigheter lov til å snakke med, eller møte Cassie igjen. Aldri. Du blir dømt til et liv på senteret, uten noen mulighet til å bli en feltargon. Det blir et liv i lenker, kan man si" Jeg var stum. Jeg sa ingen ting. Jeg satt stille mens mannen festet forskjellige ledninger til hodet mitt og mens den store maskinen i rommet sakte begynte å durre. "Hvorfor får jeg ikke se Seth igjen?" spurte jeg stille. Sjefen smilte. "Det er vel dette du alltid har ønsket deg Cassie? Et liv utenfor senteret?" Den stygge sjefen min stod der med et tomt blikk i anisktet. Pussig. Jeg hadde ventet meg mer av han. Det var liksom han som skulle utnevne meg til en feltargon. Han skulle liksom rekke meg i hånden og smile stolt, gi meg en helt egen drakt. Men sånn ble det vel ikke. Folk virker vel ikke alltid som den man tror de er.

Jeg så bort på Seth. Han så bort på meg. "Hade" visket jeg stille, mens hodet bare virket tommere og tommere. Det siste jeg merket før det svartnet helt var Seth som skrek navnet mitt om og om igjen.

____________________________________________________________________________

Her er et nytt kapittel! Litt lenger enn kapittlene vanligvis pleier å være, men dette er liksom slutten av del 1 på boken, hvis dere skjønner :) Tusen takk for at så mange vil fortsette å lese, og det kommer sikkert en ny del neste uke en gang :)

Klem Ingrid Kristine :* <3