Øyekast

Kapittel 1 Starten

"Anemoia! Nå må du koble på huet!"
Den skarpe stemmen til læreren vår rev meg ut av tankene mine. Jeg snudde meg mot lyden som kom mot den andre siden av treningshallen.
"Du må slutte å dagdrømme, begynn å konsentrere deg!" ropte han.
Jeg senket hodet før jeg møtte blikket hans og nikket. "Sorry." Jeg snudde meg raskt for å unngå flere hissige kommentarer.
Dette mennesket måtte ha noen seriøse utfordringer med seg selv. Han gjorde ikke annet enn å rope oss rundt hele dagen. Det var greit å være oppriktig i jobben sin, men som flere ting i verden fantes det grenser for hvor langt man kunne gå.
Jeg startet å løpe over gulvet bak de andre - med ryggen deres i synsfeltet mitt. Jeg hadde zoomet ut når resten av klassen hadde begynt på oppgaven, og allerede nå var de på den andre siden av hallen. 
Jeg klemte irritert rundt den lille nøkkelen vi hadde fått utdelt. Det kalde metallet føltes varmt mot huden min. Hvordan skulle vi løse morgenens oppgave med en nøkkel? Det passet forsåvidt godt inn i faget vi hadde startet på i vinter - problemløsning og kunsten å løse gåter. 

"Hva tenker du på?" En ung gutt kom løpende opp ved siden av meg. Nøkkelen hans var festet i et metallkjede han nå hadde slengt rundt halsen. Den hoppet og slo inn mot brystet hans når han løp. Til forskjell fra min nøkkel var hans litt større, og antagelig laget for en annen type lås. 
Jeg ristet fort på hodet og smilte til han. "Samme gamle" hvisket jeg. 
Han smilte litt sørgmodig, da han visste hva jeg mente. "Det er en sånn dag ja ..." han kremtet forsiktig, som for å ikke tråkke i salaten.
"Hva?"
"... Husk at dagens prøve er en halvårsvurdering" 
"Ok ok, mamma" sa jeg lekent og kikket bort.
Han gløttet bort på meg og slo meg vennskapelig i armen. "Vi sees til frokost, lykke til med oppgaven," Han vendte blikket bort og jogget mot en mørk blå kasse som stod inntil veggen på andre siden.
Gutten heter Seth. Han er litt av en gåte, men også en av de beste vennene jeg har her. Han er like gammel som meg, men akkurat litt høyere i lengden. 

Her er treningssenteret vårt. Det er her vi "spesielle" trener og jobber med ferdighetene våre. 

Det var om å gjøre og bli først ferdig med "gåten" sin. For å være helt ærlig så hadde jeg faktisk begynt å bli litt lei av all denne treninga hele tiden. Enten så var det det ene eller det andre. Gjør ditt, gjør datt! Men en ting som virkelig plaget meg var at ingen fra dette stedet noen gang ville ta meg ut i felten! Jeg ville oppleve eventyr! Løpe rundt og hjelpe folk slik som alle feltargoene gjorde om dagen. Mens jeg konsentrerte meg om det som lå foran meg, gikk tankene mine helt i surr. Jeg ville bare vinne denne oppgaven, og dra til rommet mitt senere. 

Dette var noe av det første jeg tenkte på den tiden...Puh, blir nesten litt flau av å vise deg dette, men det er like viktig som alt annet. Jeg var dum og ulydig på den tiden. Hørte ikke på noen....Hadde tanker helt andre steder enn der de egentlig skulle være. Jeg var blind som ikke så hva som var rundt meg, og uselvisk. Så mange ting har forandret seg siden da! Men nå skal du få høre:
Jeg løp så fort jeg kunne mot den lille boksen som stod på et lite bord midt på gulvet. Jeg skimtet med øynene på jakt etter fingeravtrykk. Dette er en av de "spesielle" tingene jeg kan gjøre hvis jeg setter meg inn for det. Mens du leser, så kommer du nok mest sannsynelig til å legge merke til veldig mange flere ting etter hvert. Evner...gaver, hva enn du har lyst til å kalle det. Så vidt jeg kunne se, så var det ingen fingeravtrykk på boksen. Noen folk hadde løftet den opp og ned som om det var en eldgammel kinesisk vase, som måtte tas nøye hånd om. Jeg strakte hånden ut etter den. Fingertuppene kjente borti noe kaldt og kjølig. Selve boksen bestod av hardt, ugjennomtrengelig metall, og den var like stor som en liten skatteskiste. Jeg fiklet med nøkkelen min i hendene. "Arrg! Er det mulig!" utbrøt jeg så Seth måtte kikke bort på meg fra sin egen kiste. Det var null hull, null avstøpning, null åpning i det hele tatt...Jeg sukket oppgitt over hvor utrolig dum denne øvelsen var. Over hvor utrolig pinlig det var å stå som dette. Men vinnerinstinktet slo inn som vanlig. Jeg løftet opp kisten så jeg kunne se under. På undersiden var det et lite tastatur på en skjerm. Skjermen viste et lyst bilde av en nøkkel. Aha! Jeg jublet høyt for meg selv. Jeg kommer så til å vinne denne dritten! tenkte jeg blidt. Nøkkelen jeg enda holdt var helt blank. Jeg snudde og vendte på den, men til ingen nytte. Plutselig jublet en annen person fra den andre siden av hallen. Mika! Hva søren! Jeg så ekstra nøye på nøkkelen med det spesielle synet mitt, og la merke til et svakt nummer skrevet inn med et usynlig kjemikalie. Så stakk jeg fort nøkkelen nedi lomma, tastet inn nummeret på skjermen, og nærmest hoppet høyt når kista åpnet seg. Inni lå det en ny nøkkel med et rødt bånd bundet løst fast til tuppen av nøkkelen. Jeg slapp fra meg kista og starta å løpe så fort jeg kunne mot den smilende treneren vår som stod i den andre enden av treningshalle. Jeg smilte blidt til han og veivet med nøkkelen min. "Du får kjappe deg hvis du skal rekke det Cassie!" ropte Mika. Han løp opp ved siden av meg med en annen nøkkel. Denne med et blått bånd. Jeg dyttet han fort til siden. "Au!" Lyden av et smerteskrik fylte hallen. Mika lå med armen vridd i en merkelig stilling over hodet. "Oi sann! Det ser ut som at du ligger litt etter Mika!" ropte jeg tilbake, glad for å komme i mål først.

"Hva faen! Det kalles juks trener! Jeg brakk armen min i dag!" skreik Mika. Han lagde et sutrefjes med det tåpelige ansiktet sitt. "Ikke sutre nå Mika, det er ingen regler som sier at man ikke kan dytte noen av veien!" sa jeg fornøyd. Treneren nikket enig og ga tegn til at jeg skulle rekke ut armen min. Så kjente jeg en sviende følelse før det gav seg. "Gratulerer med enda en vellykket prøve, Cassie. Du har nå 16 merker. Nå til alle sammen! Neste prøve er i morgen! Denne vil kreve enda mer fra dere!" ropte treneren. Jeg prøvde å si noe som overdøvde de andre stemmene i hallen: "Kan jeg ikke få være med ut på et feltoppdrag sammen med feltargoene i morgen? Har jeg ikke nok merker til det?" Men jeg merket med en gang at jeg ville få det samme svaret som alltid, nei.
Seth kom bort til meg og gratulerte senere. Han virket oppglødd over hvor fort vi hadde kommet oss til mål, når han enda stod med nøkkelen i hånda. Jeg smilte og nikket, men egentlig var jeg et helt annet sted.
Som sagt...jeg ville gjøre alt for å vinne. Jeg ville til og med skade personer som senere kunne bli en av mine nærmeste venner. Til og med mer en det. Men det er en annen historie som jeg ikke skal snakke om akkurat nå...Du la kanskje merke til det 16. ende merke jeg fikk den dagen? Vi får alle et merke hvis vi vinner en øvelse. Jeg hadde flere merker enn folk bare kunne drømme om...Disse blir brent inn i huden din så man skal kunne minnes om tiden på treningssenteret. For å være helt ærlig, så synes jeg det bare er dumt. Men jeg var så oppglødd på å få tak i flest merker så jeg kunne komme meg ut i felten sammen med feltargoene. Nøklene vi fikk den dagen var spesiallaget så de skulle passe til hver enkelt av oss. På min var det skrevet med usynlig skrift så jeg kunne se den lett, mens på de andre sin var det andre måter de kunne finne ut hva som gjemte seg i den. Jeg tror at noen til og med måtte brekke den i to for å finne svaret inni.
Dette er litt av en verden, som kan ta ganske lang tid å lese. Henger du fortsatt med? Jeg sier bare lykke til.