Øyekast

Kapittel 6 I midten av alt

Jeg gikk forsiktig framover mot enden av det som så ut som en gang til. Det er alltid sånn at i filmer så er det de skumle kjellergangene man skal unngå. Det at Seth mest sannsynlig var den personen som hadde skrudd av lyset i hele bygningen var ikke sjokkerende. Han hadde evnen til det. Men hvis han hadde vært tvunget til det, tvunget til å rømme fra vakter, så kanskje han var i fare, og da kunne han ikke åpne den lukkede døren for meg. Hva om han var skadet? Hva om han ble straffet i dette sekund? Var det verdt det? Er hele denne aksjonen verdt det? Å bli lagt merke til er en ting. Kanskje de endelig skjønner at jeg faktisk betyr noe hvis jeg gjør dette. Og jeg ville vært evig takknemlig til Seth for det, men igjen...Var det verdt det hvis Seth ble skadet? Seth er så og si den eneste ordentlige vennen jeg har her på senteret. Han er den eneste personen her som forstår meg. Og jeg vil ikke miste han. I det siste så hadde ting blitt rart imellom oss. Ikke sånn: Ikke på talefot-rart, men rart som i korte dialoger og flaue stillheter når vi vanligvis ville snakket om alt mulig i timesvis så lenge vaktene ville latt oss snakke. Men han hadde oppført seg rart i det siste. Kanskje jeg bare var dum som ikke forsto det, men...ja. Du skjønner.
Jeg nådde en liten dør i enden av den mørke kjellergangen. Døren hadde en kodelås som bare kunne åpnes med den riktige koden. Jeg hadde ikke fullført oppgaven min ved å gå igjennom denne døren, men det ville vært litt av en lettelse! Jeg myste bort på tastaturet. Den hadde tolv tegn i alt, og nesten alle tegnene hadde blitt brukt utallige ganger. "Å kjære kjære dumme folk. Dere burde ha noe mer sikkert enn en kodelås" sa jeg lavt for meg selv. Jeg kunne lett se bare ved et kjapt blikk den koden som ble brukt. Fingeravttykkene var som skrevet inn med blekk på den lille boksen. Jeg tastet kjapt inn rekkefølgen som så riktig ut. Det var en haug med tall som var trykket inn, og ved å se på trykk og nylig aktivitet så var resten lett. "8, 3, 9, 4, 1, 3, 6, 0, 0 5" mumlet jeg for meg selv i en sammenhengende tone. Den lille boksen lagde et høyt pip og så åpnet døren seg med et klikk. Jeg tok et forsiktig skritt frem inn i det nye mørke rommet foran meg. "Å herregud" sa jeg høyt. Langs alle de fire grå veggene var det stablet opp gjenstand etter gjenstand. Foran meg så jeg hver eneste lille ting som vi noen gang hadde holdt kjært. Ting som bamser, bilder av familie, gamle leker som forlengst hadde støvet bort og videospill som lå i store bunker over alt. På store skilt over hver haug så stod navnet på hvilken sektor eller bygning lekene kom fra. Sektor 5 og 6 var i den innerste kroken. Der var det stablet opp leker og ting helt opp til dørkarmen til den neste døren jeg skulle igjennom. Jeg kunne selvsagt planen vår utenatt, og jeg kunne huske alt fra dagen før. Når klokken er 09:25 skal jeg være nede i kjelleren i det rommet som kommer før kleslageret. Men det skal jeg si mer om senere. Ingen unntatt en håndfull vakter vet om hva som er inne i det rommet. For å være helt ærlig...Så har jeg ikke veldig lyst til å finne det ut. Men uansett. Når jeg kommer til den andre døren der inne, så skal du være inne i maskinrommet som styrer hele senteret. Fra den store maskinen som skal stå midt i rommet, så må du lukke opp den lukkede døren for meg derfra, fordi at det ikke finnes noen kodelås jeg kan knekke der nede fra før. Når det er gjort, så forsvinner du fra maskinrommet så fort du kan. Mest sannsynelig har du utløst en alarm, Seth. Det er viktig! Husk på det!

Jeg kikket på armbåndsuret jeg alltid hadde på hånden. Klokken var 09:32. Jeg pustet dypt inn den stive lukten av kjeller. Ikke en lukt jeg var vant til. Så bøyde jeg meg fort ned. Jeg tok opp en liten bamse med brun, tjukk pels. Det var en teddybjørn. Bjørnen hadde mistet et øye, men den var fortsatt veldig fin. Jeg strøk den på hodet og smilte. Lappen som hang løst bak på ryggen dens strøk meg forsiktig på kinnet idet jeg klemte den lenge. "Tilhører S-man" leste jeg høyt fra lappen. Bak stod det: "Seth". Jeg visste ikke at Seth hadde hatt noen ting, tenkte jeg. Faktisk...Så visste jeg ikke at noen personer på hele dette senteret noen gang hadde hatt noen leker da de var små! Hele denne greia virket bare rart. Altfor rart. Jeg reiste meg fort opp, la den lille bamsen trygt inn under den tynne jakken jeg hadde på og gikk mot døren i den andre enden av rommet. Så ventet jeg på at Seth skulle åpne den.

Du lurer vel sikkert på hvorfor jeg kunne se så godt selvom alt lyset var slått av. La oss bare si at synet mitt dekket mer enn bare å oppdage fingeravtrykk og skult skrift. I dette øyeblikk så finner vel Seth det store maskinrommet som kontrollerer hele senteret, feltargoene stiller seg opp utenfor senteret (klare for et nytt oppdrag ute i den normale verdenen) og jeg venter nede i kjelleren, ikke klar over at rommet mitt i det øyeblikket blir gjennomsøkt av vakter. Ikke klar over at jeg hadde hatt navnet mitt på denne listen som gjorde meg til en utsatt person for senteret. Ikke klar over at Seth allerede var klar over mye.