Cassie's POV
"Hallo? Tester, tester 123...Kan ALLE høre meg helt klart og tydelig?" Rektor Bjørg ropte høyt i mikrofonen så alle skvatt. Jeg lente foten min over på venstre side og så spørrende opp på den overivrige rektoren vår. Var jeg den eneste som ikke skvatt? Jeg hadde aldri vært redd for ting. Spesielt ikke edderkopper og rare folk som absolutt måtte spøke og skremme livs-skiten ut av alle de så. Men jeg skvatt aldri.
"Ja rektor Bjørg" sa folk i kor, men en anelse kjedsomhet i tonen røpet seg. "Flott!" skrek han inn i mikrofonen. Jeg holdt meg for ørene. "Som dere alle vet, så er det siste skoledag før ferien! Og en rekke hendelser skal ta plass før jeg slipper dere ut, men vi skal blant annet holde en rekke taler, og dere skal alle få rydde klasserommene til hver og en av klassene deres. Dette er på ingen måte en kosedag, så dere får alle prøve å holde ut" han smilte. Det mørke håret hans datt ned over brillene som satt tett på nesen. "Ok, første tale fra Angela! Vær så god!" Så gikk rektoren av scenen og lot Angela finne sin plass. Angela. Selve kodeordet for BITCH. Ja, du hørte meg. Hun ble alltid, på en eller annen måte, valgt til alt. Hennes sosiale nærvær gjorde meg egentlig litt kvalm. Jeg fiklet med hånden min på jakt etter noe å holde meg fast i. Så klemte jeg Julie sin hånd. Hun ga meg et medlidende blikk.
Jeg kunne se den glinsende Barbiesminken sitte på huden til Angela. Jeg kunne se jukselappen hun hadde bak ryggen, og under den lette toppen så hadde hun en blondefylt BH. Plutselig kunne jeg se noe mer ved Angela, også under all sminken. Hun hadde dekket til et blåmerke over pannen, og den sterke blekkskriften var plutselig som skrevet utenpå istedenfor inni den brettede jukselappen hennes, den lette toppen virket altfor detaljert i det svake lyset fra gymsalens gamle lamper i taket. Jeg slapp hånden til Julie og holdt meg for øynene. Hva var galt med meg?! "Cassie? Går det bra?" Jeg nikket sakte. Hun snudde seg bort. Så husket jeg i et kort øyeblikk den ene setningen. "Cassie? Går det bra?" Noen som hadde spurt meg om det altfor mange ganger. Jeg slapp hendene ned fra øynene og vifter bort tanken. Hva om jeg bare kunne slappe av og holde ut resten av dagen, eller hva? Det var ingenting galt med meg. Det hele virket bare som et tegn på bakrus, noe jeg absolutt ikke hadde, så med andre ord. Hodepine eller migrene. Det var det det var. Helt sikkert. Jeg så opp på Angela nok en gang. Talen hennes om alle de flotte tidene vi hadde hatt før jul og etter jul, og om alle de gangene hun hadde blitt valgt til å gjøre ditt og datt, gikk mot slutten.
Plutselig begynte lysene i taket å skimre. Jeg holdt den ene hånden min for pannen for å ikke bli lyst ihjel av de nå ganske sterke lampene. Lyset skinte så sterk..."Cassie, hva gjør du?" Julie ristet meg i skulderen. Jeg så ned fra lampene og bort på Julie. Øynene mine var våte av det sterke lyset, men ingenting gjorde vondt. Bare tanken på at dette kanskje ikke var noen vanlig migrene etter alt gjorde vondt. "Ingenting" svarte jeg og så på at Angela avsluttet talen sin. "Og med det ønsker jeg alle dere herlige mennesker en vidunderlig vinterferie! Det skal i hvert fall jeg ha" Jeg håper den blir like vidunderlig for meg også, tenkte jeg.Etter alt maset fra senteret var det egentlig deilig med litt fred og ro, bortsett fra hele den miste hukommelsen greia. Den delen var selvsagt helt forferdelig. Ikke bare vare jeg låst til en familie som jeg trodde jeg hadde levd med hele livet, men på toppen av alt følte jeg meg egentlig ganske ensom til tider. Det er ikke så lett å håndtere en sak som denne helt alene, når man først og fremst er alene om saken. Det pleide alltid en god venn av meg å si. Men nok om det. Du vil vel høre resten av historien min? For den har fortsatt nettopp startet.
______________________________________________________________________________
Hei :) Tusen takk for at så mange vil lese det jeg har skrevet. Det betyr så mye <3 Gjerne kommenter. Det er bare koselig å få kritikk og ros :pKlem Ingrid Kristine :* <3
ESTÁS LEYENDO
Øyekast
De TodoJeg er spesiell. Det er det folk sier til meg, ofte. Jeg er en av få som hjelper folk, helbreder folk, ser til folk, men i all hemmelighet. Dette er min historie, fortalt i en bok som aldri må bli funnet. Hvis du har funnet den, så må du være forsi...